Jennifer Egan – A Visit from the Goon Squad

Innholdet klarer ikke fylle formen når Jennifer Egan beskriver tidens tann. 

Romanen A Visit from the Goon Squad har mange likheter med Freedom av Jonathan Franzen som jeg skrev om i forrige innlegg.  Begge ble utgitt i 2010, og begge virker merkelig daterte i sine forsøk på å forklare samfunnsutviklingen de siste tiårene, selv om det bare er syv år siden de kom ut. Men der Franzen følger én amerikansk middelklassefamilie, så er Egans persongalleri mer løselig forbundet med hverandre.

Tiden er en bølle

A Visit from the Goon Squad forsøker å beskrive hvordan tiden løper ifra en, og følelsen av å være fanget i et liv man ikke kjenner igjen. Hvordan havnet jeg her? spør personene, med ulik grad av fremmedgjort distanse til sitt eget liv.

Romantittelen spiller på begrepet «goon», som beskriver en stor og sterk person, gjerne bøllete og dum. Ordet brukes ofte om dørvakter, sikkerhetsvakter, militære eller andre store sterke menn som handler med voldsom kraft uten at det foreligger noen åpenbar eller forsvarlig grunn for voldsomheten.

Perspektivets makt

Formmessig sett, er A Visit from the Goon Squad rett og slett lekker. Fortellerstemmen hopper fra person til person, og varierer mellom jeg-fortellere som forteller sin egen historie, og en tredjepersonforteller som følger perspektivet deres tett. Romanen er nesten filmatisk i hvordan den vever sammen livene til personene. Perspektivet veksler og leseren får se den ene personen gjennom en annen persons øyne, for deretter å se dem begge gjennom øynene til en tredje person.

Livene som blir grundigst belyst er Sasha Blake og Bennie Salazar. Sasha fremstår først som en småkleptoman, nettdatende terapipasient som ikke virker videre sympatisk. Men utover i romanen, når livet hennes beskrives gjennom andres øyne, så nyanseres bildet.

Med Bennie Salazar er det motsatt. Han skildres først sett gjennom de forelskede øynene til en ungdomsvenninne, noe som gjør det lett å sympatisere med ham. En sympati som varer selv etter at han beskrives mer og mer som en dust. På den måten viser Egan hvor mye perspektivet har å si for oppfattelsen av en situasjon. Et menneske ser annerledes ut alt etter øynene som ser, og det er vanskelig å dømme kun etter ett perspektiv.

På overflaten

Selv om stilen og formen i romanen er imponerende, så fylles den ikke av et like imponerende innhold. På samme måte som Franzen sikter for høyt i sitt forsøk på si noe om hele samfunnet, så sikter Egan høyt i sitt forsøk på å beskrive tidens ubønnhørlige vold mot menneskene. Men romanen holder seg alltid på utsiden, og når liksom aldri helt inn til den leden den forsøker å beskrive.