The Duck Test

Omtale fra cappelendamm.no:
Siwa løper rundt på byen med hjertet i hånden, klar for å gi det til drømmeprinsen. Men hun er ikke interessert i å kaste trusa for noen som ikke er ute etter det samme som henne, til guttenes store fortvilelse. Siwa har også en liste med krav «Mr. Right» pent må leve opp til.

Men hele tiden finner hun feil og mangler på fyrene hun dater. Dermed blir listen over krav lenger og lenger. Og tiden knappere og knappere…

Luremus er en roman om å finne den rette. Med andre ord en roman om frustrasjon, forelskelse, noia, overanalysering – og sex.

På forsommeren ble Elin Rises debut Luremus utgangspunktet for en opphetet debatt. I Aktuelt på NRK kalte Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger boka for «chick lit» og «mykporno», uten i det hele tatt å ha lest den. Deretter skrev forlegger Anders Heger på Cappelens blogg at Krøger ikke var mye til anmelder, siden hun ikke hadde lest boka før hun uttalte seg.

Debatten raste så avsted i en rekke forskjellige retninger:

  • Heger brukte John Erik Rileys roman Heimdal, California som et eksempel på at Krøger ikke leste bøker før hun uttalte seg om dem. Siden Krøger var den eneste anmelderen som ikke likte Riley, mens boka ellers fikk gode kritikker, antydet Heger at hun ikke kunne ha lest den boka heller.
  • Forfatter Kristin A. Sandberg kritiserte Hegers og Rileys bruk av blogging og twitter som medium for å skape blest om egne bøker. Hun satte blant annet spørsmåltegn ved hvordan Riley, og andre ansatte i Cappelen Damm, gjør utstrakt bruk av sosiale medier for å markedsføre seg selv og bøkene de gir ut. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere hvor en bokanbefaling kommer fra når den kommer i form av det sammensuriet av privat og offentlig, personlig og profesjonelt, som betinger sosiale medier.
  • Krøger kritiserte Cappelen Damm spesielt og forlagsbransjen generelt for å gi større og større plass til chick lit og kiosklitteratur, samtidig som de pakket den inn i stive permer og dermed solgte den som noe annet enn det den er.

If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it probably is a duck

Heger mener altså at Krøger dummer seg ut når hun uttaler seg om bøker hun ikke har lest. Men gjør hun egentlig det? Når man har lest et visst antall bøker så begynner man å se mønstre. Det gjør vi alle, det er jeg banna bein sikker på. Etterhvert som en har lest en haug med bøker, og stadig vekk presenteres for nye hauger med bøker som noen sier at du bør lese, så utvikler man strategier for å velge hvilke bøker en har lyst til å bruke tiden sin på, og hvilke man forbigår i stillhet. Utifra forfatternavn, forlag, cover, hvem som omtaler boka og hva de sier, så kan en danne seg et bilde av hvordan en bok er, hva en kan forvente. Det er sånn vi velger hva vi skal lese.

Så, hvilken info har jeg om John Erik Riley? Her fra forlagets (Tiden) presentasjon av Heimdal, California:

Den norskamerikanske kjendiskokken Balder Mehamn får plutselig et spektakulært sammenbrudd på direkteoverført tv. Sammenbruddet fører til at han delvis mister hukommelsen. Mens debatten om hans kulturpersonlighet og matfilosofi raser i mediene, stenger Balder seg inne i leiligheten sin og forsøker å rekonstruere livet sitt ut fra brokker av minner, og en mengde saker han finner om seg selv på nettet. Hvem er egentlig Balder Mehamn, og hva har skjedd med ham? Historien som avdekkes er mer dramatisk og sammensatt enn man først skulle tro. […]

Gjennom en rekke sprang i tid, rom, sjanger og stil sneier den innom californisk motkultur, amerikansk arbeiderklasse og moderne økosofisk tenking. Vi får innblikk i gamle terrorbevegelser, Battlestar Gallactica, seksuelle eskapader, fotoutflukter, slalåmturer i ørkenen, Pro-Ana slanketips
og levereglene til VHEMT.

Åkej, nok en mann i midtlivskrise, altså. Jeg har en følelse av at jeg har lest om det før. Jeg har en følelse av at dette er akkurat den samme problemstillingen som allerede har blitt bearbeidet i en stor porsjon av vestens litteratur med langt mer interessant resultat. Jeg ser for meg at Riley er nok en «stor mannlig forfatter» in the making, som skriver om det han anser som store mannlige ting. I litterær sammenheng er ikke en mann i livskrise mer originalt bare fordi det skjer med en kjendis og deler av historien utspiller seg i California. Hvis jeg plusser sammen forlagets omtale med anmeldelser i andre aviser, og ganger det hele med Rileys twitterfeed, som er en studie i professjonell hyggelighet og småpinlige samtaler mellom unge fremadstormende menn med stort oppmerksomhetsbehov, så får jeg til svar en hel masse kvekking. Konklusjonen blir at det her er snakk om en and, og jeg liker ikke and. Det smaker ikke godt. Med andre ord, det er høyst usannsynlig at jeg kommer til å lese denne boka.

Rumpe

Luremus forsvant litt oppi denne debatten, selv om den senere ble anmeldt i Dagbladet av den selvsamme Krøger. Hun konkluderer med at den er lett og grei, men har ikke nok temperatur til å være interessant. Igjen hører jeg det kvekker i det fjerne. Var det ikke akkurat det jeg trodde? Selv om boka presenteres i stive seriøse permer så går den likevel der og vagger med fjær og svømmeføtter. For hvor ofte leser jeg egentlig bøker som rocker sokkene mine når jeg på forhånd hadde inntrykk av at de ikke var verdt tiden? Det har skjedd at jeg har elsket bøker jeg på forhånd ikke visste noenting om, og det har skjedd at jeg virkelig har mislikt bøker jeg på forhånd trodde var gode. Men det har aldri skjedd at jeg på forhånd har trodd en bok skulle være skikkelig dårlig, og så viste det seg at den var veldig bra. Såpass god er jeg, og de fleste andre som leser mye, til å orientere oss i det havet av informasjon om litteratur vi hele tiden presenteres for.

Moralen er, livet er for kort til å lese bøker som antageligvis ikke er interessante. Man trenger ikke å smake på anda for å vite at det er en and. Jeg har spist and før og kjenner smaken. Jeg trenger ikke bruke tid på å skyte, ribbe og tilberede den for å vite at jeg ikke liker den. Jeg vil heller bruke tiden min på storfe, eller kanskje mechoui-marinerte lammelår. And er og blir and, og rumpe er og blir rumpe. Og hvis det er ræv på forsiden av boka, så er sjansen stor for at den også er ræva inni.

Karl Ove Knausgård – Min kamp 5

Har Knausgård egentlig sagt noe virkelig interessant siden han skrev om å være småbarnsfar i Bok 2? Kan dette virkelig kalles god litteratur?

Når jeg nå er ferdig med bok nummer fem i denne serien, sitter jeg med det samme inntrykket som jeg gjorde etter å ha lest både Bok 3 og 4. Alle tre er ålreit underholdning og har mange morsomme anekdoter og mye man kan kjenne seg igjen i fra barndom, ungdom og som ung voksen. Men jeg stiller meg fortsatt de samme spørsmålene.

Bok 5 tar for seg Knausgårds tid som student i Bergen. Vi følger ham fra han begynner på Skrivekunstakademiet som naiv nittenåring, via litteratur- og kunsthistoriestudier på Universitetet i Bergen, bijobber i psykiatrien og en sløv tilværelse som sivilarbeider, helt til han flytter derifra i begynnelsen av tredveårene. Handlingen er strukturert rundt tre forskjellige jenter: Ingvild, Gunvor og Tonje.

Ingvild – den han aldri fikk

I starten av romanen har han nettopp møtt Ingvild. De flytter samtidig til Bergen for å studere og Karl Ove er hodestups forelsket. Ingvild virker også som om hun er ganske fascinert av ham, men etter et par ganske flaue møter dem imellom ender hun opp med å avvise ham til fordel for broren hans Yngve. (Seriøst? Er det mulig? Jeg trodde menn liksom skulle ha en sånn «bro code»-greie som gjør at de aldri tar hverandres damer? Også broren, da! Neinei, Yngve, ikke bra!)

Karl Oves tid på Skrivekunstakademiet følger omtrent samme progresjon som forholdet til Ingvild. I begynnelsen er han entusiastisk og stolt over å gå der, men han får en del dårlige tilbakemeldinger fra lærere og medelever sånn at han raskt mister noe av gløden:

det var mange klisjéer og stereotypier, ja, for [Trudes] del var det så mange at det nesten ble uleselig […]. Det samme ble sagt hver gang, litt høflig ros for syns skyld, som at det var levende fortalt, før de sa at det var klisjéfylt, stereotypt, kanskje litt umodent.

Han får mindre og mindre selvtillit og begynner å skulke timene. Etter det fordriver han stort sett tiden med plater, fyll og runking. Han spiller også i band med broren, og det de kommer opp med når de skal navngi seg selv blir for meg høydepunktet i denne delen av boka: De er innom Mao, Di Derrida-da, Holokaustisk soda, Etnisk rensekrem og Finn Iunker og sjøflyene, før de velger det herlig pretensiøse Kafkatrakterne.

Gunvor – krykken

Når Karl Ove endelig gir opp drømmene om Ingvild, møter han trygge og snille Gunvor. Forholdet varer i fire år, og de flytter sammen etterhvert. I denne perioden studerer Karl Ove litteraturvitenskap på universitetet samtidig som han fortsatt prøver å skrive noe som kan utgis. Han får det ikke til, og selvtilliten krymper ytterligere. Tilsynelatende er det ene og alene Gunvors fortjeneste at Karl Ove ikke går fullstendig i bånn i denne perioden, men det virker likevel som om han forstår ganske tidlig i forholdet at det ikke kommer til å vare.

Selv om Karl Ove ennå ikke får til å skrive skjønnlitteratur, gjør han det relativt skarpt som anmelder. Beskrivelsen hans av Stig Sæterbakkens skrivemåte er en perle:

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet […]. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det.

Ja! Det er akkurat sånn Sæterbakken skriver! Synd Knausgård endte opp med å stryke det…

Tonje – den forsmådde eksen

Når Karl Ove blir sammen med Tonje er han på vei til å oppgi forfatterdrømmen og forsone seg med at det er akademiker han skal bli. Nesten ved et tilfelle kommer han likevel i kontakt med et forlag og klarer for første gang å utvikle noe som ligner på en personlig fortellerstemme. Når hans første roman Ute av verden blir utgitt sitter han likevel igjen med en følelse av «var dette alt?» og ting skrur seg til, både i forbindelse med skrivingen og Tonje.

Karl Ove har igjen en lang periode hvor han ikke får til å skrive, og siden er han utro og blir beskyldt for voldtekt. Selvtilliten synker om mulig enda noen hakk, så når faren hans dør like etterpå, tar han endelig et valg: Han skal bli et godt menneske! Å bli et godt menneske innebærer imidlertid å reise fra Tonje, så han drar derfor først ut på en øy i havgapet for å tenke, og reiser deretter til Sverige. Det som skjer siden er allerede inngående beskrevet i Bok 1.

Klisjéfylt, stereotypt og kanskje litt umodent

Hadde denne historien blitt presentert som en rekke innlegg på en blogg Knausgård skrev om sitt eget liv, så hadde jeg kjøpt det. Glatt. Hendelsene han gjengir er lette å kjenne seg igjen i for alle som har tilbragt litt tid i et studentmiljø; her er studentfester og småkriminelle handlinger begått i fylla, bandstarting, jenteproblemer og eksistensiell angst. Alle ting jeg, og mange med meg, kan identifisere oss med og tenke tilbake på med nostalgiske knis og fnis.

Men dette er ikke en blogg. Det er en roman utgitt i (snart) seks bind. Det er flere tusen sider innbundet og utstyrt med smussomslag, og jeg merker at jeg sliter litt med å akseptere premisset her. Hva er det egentlig som er så interessant i disse bøkene? Det er iallefall ikke de sterke observasjonene og beskrivelsene av Livet. Når et nytt menneske introduseres i fortellingen er fremstillingene nærmest komiske i sin mangel på noe annet enn komplett overfladiske iakttagelser. Som når Karl Ove møter Irene, ei jente han har sommerjobb ilag med:

Hun var lang og slank, hadde lyst, kortklippet hår, blå øyne, høye kinnben. Hun var vakker på den kjølige måten jeg alltid hadde blitt tiltrukket av.

Var det noen som sa kiosklitteratur? Dette holder da virkelig ikke mål? Litterært sett? Og han sier det jo egentlig selv, eller lærerne og medelevene hans på Skrivekunstakademiet sier det: prosaen er platt, fortellingen kommer aldri inn under overflaten, han utnytter ikke stoffet godt nok.

Stiv prosa

Det er ikke det at Knausgård ikke har noe å skrive om. Etter gjengivelsen å dømme så hadde unge Karl Ove nok å stri med og kunne sikkert hatt godt av en real omgang med samtaleterapi. Han har helt klart opplevelser som mange kan identifisere seg med, inkludert meg, samtidig som jeg tror at disse opplevelsene er hakket drøyere enn den jevne borgerlige leser sine, og at de derfor aktiverer skandalehungeren i oss. For det er ikke den store litteraturen vi er ute etter når vi leser Knaus. Det er ham. Det er fortellingene om kjærestene, forfatterambisjonene og den kontrollerende faren.

Men hva er det da som rettferdiggjør å utgi dette i romanform og ikke på en emoblogg eller som føljetong i KK (og da mener jeg ikke Klassekampen)? For Knausgård setter aldri opplevelsene sine inn i noen større sammenheng. Fortellerstemmen er så nær på unge Karl Ove at vi aldri ser noe mer enn det han ser, eller opplever noe annet enn det han opplever. Det finnes ingen distanse mellom den over førti år gamle fortelleren og den tyve år gamle hovedpersonen. Fortelleren Knausgård ser aldri unge Karl Ove på avstand og sier noe om ham som den voksne fortelleren han er, han holder seg tett på. Så tett faktisk, at jeg sitter der og lurer på om den førti år gamle Knausgård i det hele tatt har modnet siden han var tjue.

Hadde jeg vært seksten, og synes at det var kjempegøy med fortellinger om fyll, fester og å spille i band, så hadde jeg sikkert digga denne boka. Men jeg er tredve, og jeg forventer mer enn en tabloid gjengivelse av studentlivet i Bergen. Jeg forventer litteratur! Jeg forventer at forfatteren skal fortelle meg noe jeg ikke visste fra før, noe som belyser livet hans (eller mitt) på en interessant måte. Og det har han ikke gjort siden noen spredte passasjer i Bok 2.

Hvis Sæterbakkens prosa var en kjempekuk, så er Knausgårds et samleie med for tidlig avgang. Min Kamp er som en penis som står og pulserer av lyst, men som får utløsning etter en tre-fire jokk. (Et problem han faktisk sliter med i begynnelsen av Bok 5) Han fyrte av alt det litterære kruttet i Bok 1 og 2, og nå ligger han bare og rugger frem og tilbake for å dekke over at han ikke har annet å komme med enn en kiosklitteraturlignende beretning om damene sine. Han slår imidlertid Sæterbakken, det skal han ha, for mens Stig aldri blir helt stiv så får iallefall Knausgård pult. Om enn bare såvidt.