Jennifer Egan – A Visit from the Goon Squad

Innholdet klarer ikke fylle formen når Jennifer Egan beskriver tidens tann. 

Romanen A Visit from the Goon Squad har mange likheter med Freedom av Jonathan Franzen som jeg skrev om i forrige innlegg.  Begge ble utgitt i 2010, og begge virker merkelig daterte i sine forsøk på å forklare samfunnsutviklingen de siste tiårene, selv om det bare er syv år siden de kom ut. Men der Franzen følger én amerikansk middelklassefamilie, så er Egans persongalleri mer løselig forbundet med hverandre.

Tiden er en bølle

A Visit from the Goon Squad forsøker å beskrive hvordan tiden løper ifra en, og følelsen av å være fanget i et liv man ikke kjenner igjen. Hvordan havnet jeg her? spør personene, med ulik grad av fremmedgjort distanse til sitt eget liv.

Romantittelen spiller på begrepet «goon», som beskriver en stor og sterk person, gjerne bøllete og dum. Ordet brukes ofte om dørvakter, sikkerhetsvakter, militære eller andre store sterke menn som handler med voldsom kraft uten at det foreligger noen åpenbar eller forsvarlig grunn for voldsomheten.

Perspektivets makt

Formmessig sett, er A Visit from the Goon Squad rett og slett lekker. Fortellerstemmen hopper fra person til person, og varierer mellom jeg-fortellere som forteller sin egen historie, og en tredjepersonforteller som følger perspektivet deres tett. Romanen er nesten filmatisk i hvordan den vever sammen livene til personene. Perspektivet veksler og leseren får se den ene personen gjennom en annen persons øyne, for deretter å se dem begge gjennom øynene til en tredje person.

Livene som blir grundigst belyst er Sasha Blake og Bennie Salazar. Sasha fremstår først som en småkleptoman, nettdatende terapipasient som ikke virker videre sympatisk. Men utover i romanen, når livet hennes beskrives gjennom andres øyne, så nyanseres bildet.

Med Bennie Salazar er det motsatt. Han skildres først sett gjennom de forelskede øynene til en ungdomsvenninne, noe som gjør det lett å sympatisere med ham. En sympati som varer selv etter at han beskrives mer og mer som en dust. På den måten viser Egan hvor mye perspektivet har å si for oppfattelsen av en situasjon. Et menneske ser annerledes ut alt etter øynene som ser, og det er vanskelig å dømme kun etter ett perspektiv.

På overflaten

Selv om stilen og formen i romanen er imponerende, så fylles den ikke av et like imponerende innhold. På samme måte som Franzen sikter for høyt i sitt forsøk på si noe om hele samfunnet, så sikter Egan høyt i sitt forsøk på å beskrive tidens ubønnhørlige vold mot menneskene. Men romanen holder seg alltid på utsiden, og når liksom aldri helt inn til den leden den forsøker å beskrive.

Albert Camus – L’Étranger

Hvorfor er Knausgårds nærhet endimensjonal, mens Camus’ er genial?

I mitt forrige innlegg skrev jeg blant annet om hvordan fortellerstemmen til Knausgård går så tett på sin egen hovedperson at det minner om blogging. Det som fortelles er så altfor, altfor nært sånn at jeg får inntrykket av at det ikke er noen distanse hverken i tid, rom eller emosjonell utvikling mellom forteller og hovedperson. Denne mangelen på distanse er en av tingene som gjør at dette for meg ikke fremstår som god litteratur, men heller tiltrekker meg i kraft av å være intime detaljer om noens privatliv, eller sladder, om du vil.

I ettertid har jeg tenkt litt på dette med fortellerstemme og nærhet. Nylig leste jeg en annen bok som bruker et lignende virkemiddel, men uten at det dermed blir intimt. I Albert Camus’ L’Étranger (1942) er det nettopp nærheten mellom fortellerstemmen og hovedpersonen som gjør hele boka. Så hva er forskjellen? Ganske likt, men ååå, så forskjellig

Camus og Knaus har det samme fortellertekniske utgangspunktet. Begge romanene har jeg-fortellere som har en selvopplevd historie de vil fortelle. Fortellingene starter på et tidspunkt i fortiden og fortelles, som de skjedde, helt frem til nåtiden. Just for the record: Den fremmede er ikke biografisk og heller ikke en sann historie. Men i likhet med Min kamp handler den om en ung mann som ikke helt passer inn. Hovedpersonen, Meursault, forteller historien sin, og akkurat som i Knaus så settes hele greia igang av et dødsfall, men her er det moren som har dødd, og ikke faren:

Aujourd’hui, maman est morte. Ou peut-être hier, je ne sais pas.

Idag døde mamma. Eller kanskje igår, jeg vet ikke.

(Har ikke noen norsk oversettelse for hånden, så må stole på min egen dårlige fransk. Tar forbehold om at jeg bommer kraftig!)

Allerede her ser vi altså en fundamental forskjell. Mens farens død setter igang en selvransakelse av dimensjoner hos unge Karl Ove, så virker Meursault ganske likegyldig. Han vet ikke engang hvilken dag det var moren døde på.

Meursault drar til gamlehjemmet for å begrave moren, men uten noengang å vise noen form for følelser. I gravfølget tenker han mer på varmens påvirkning på liket (fortellingen foregår i Algerie) og på den lange veien til kirken, som viser seg å være en omvei. Dagen etter begravelsen møter han en dame, Marie, som han innleder et forhold til. De har det gøy på stranda og drar på kino for å se en komedie.

Og sånn fortsetter det. Med tanke på at moren hans nettopp har dødd, blir handlingene til Meursault mer og mer absurde utover i boken. I likhet med Knaus, så er det ingen distansert forteller som kan forklare handlingene hans for leseren og sette dem i perspektiv. Meursault forteller i en distansert og monoton stil, samme hvor drøyt det som skjer er. Han virker heller ikke spesielt interessert i sitt eget liv; når han blir tilbudt en forfremmelse så tar han den ikke, mest fordi han bare ikke gidder.

Den uinteresserte holdningen hadde ikke virket så spesiell, tror jeg, hvis det som hadde blitt fortalt hadde vært mer, hva skal man si… vanlig. De fleste av oss gjør jo ikke noe stort ut av livet vårt, vi er fornøyd med en passe ålreit jobb, en passe ålreit ektemake og passe ålreite barn. Men det gjør ingenting, vi er fornøyd med det, det er ikke så farlig om vi ikke lander på toppen av verden, så lenge vi har det sånn passe ålreit mens vi holder på. Men når denne passe ålreit-heten gjøres om til romanform, så blir den plutselig absurd. Spesielt når den samme uinteresserte livsholdningen kommer frem også i situasjoner hvor de fleste ville reagert med sterke følelser.

Pinlig vs. eksistensiell nærhet

Camus bruker altså det samme fortellertekniske grepet som Knausgård. Nærheten mellom den som forteller og det som fortelles er den samme. Men hva er det Camus gjør annerledes, siden det er så mye mer interessant å lese L’Étranger? Jo, nå skal du høre.

Når hovedpersonen Meursault mot slutten av boken blir konfrontert med at han tilsynelatende ikke sørget over moren sin, så svarer han:

Sans doute j’aimais bien maman, mais cela ne voulait rien dire. […] Ce que je pouvais dire à coup sûr, c’est que j’aurais préféré que maman ne mourût pas.

Sannsynligvis elsket jeg mamma høyt, men det hadde ikke noe å si. … Det jeg kunne si sikkert, er at jeg hadde foretrukket om mamma ikke hadde dødd.

Han foretrekker altså at moren ikke hadde vært død. OK. Dette, i tillegg til en del andre ting som skjer i romanen, men som jeg ikke skal røpe i tilfelle du finner på å lese den, vil nok slå de fleste som ganske absurd. Men poenget her er at Camus, eller fortellerstemmen, aldri sier at det er absurd. Det er leseren som må trekke konklusjonene.

Nærheten til Camus skaper en slags distanse. Siden fortellerstemmen ligger så tett på hovedpersonen, men samtidig gjør denne personen skikkelig fjern og nærmest umulig å identifisere seg med, så gjør han det vanskelig for leseren å ikke problematisere handlingen selv. Mens jeg leste boka så merket jeg at jeg begynte å lage egne forklaringer på hvorfor Meursault var så rar. Jeg begynte å konstruere en hel psykologi som kunne forklare en såpass sær personlighet som ikke lot seg affisere av hverken død eller begravelse. Og nettopp der ligger genialiteten!

Camus gjør nærheten til en slags fremmedhet. Den fremmedheten overfor andre mennesker som Knausgård stadig gjentar at han føler, den har Camus skrevet inn i teksten sin. Ikke som en beskrivelse, eller et enkelt «jeg føler meg fremmed og annerledes, stakkars meg». Nei, Camus skriver annerledesheten inn i teksten sånn at jeg bare må stille meg spørsmålene: hvorfor gjør han dette? hvorfor sier han dette? Og svaret kan jo være hva som helst. I nærheten ligger det derfor en enorm distanse som rommer omtrent alt det jeg, eller en hvilken som helst annen leser kan putte inn der. Hele livet i en liten bok, altså. Genialt.