Jennifer Egan – A Visit from the Goon Squad

Innholdet klarer ikke fylle formen når Jennifer Egan beskriver tidens tann. 

Romanen A Visit from the Goon Squad har mange likheter med Freedom av Jonathan Franzen som jeg skrev om i forrige innlegg.  Begge ble utgitt i 2010, og begge virker merkelig daterte i sine forsøk på å forklare samfunnsutviklingen de siste tiårene, selv om det bare er syv år siden de kom ut. Men der Franzen følger én amerikansk middelklassefamilie, så er Egans persongalleri mer løselig forbundet med hverandre.

Tiden er en bølle

A Visit from the Goon Squad forsøker å beskrive hvordan tiden løper ifra en, og følelsen av å være fanget i et liv man ikke kjenner igjen. Hvordan havnet jeg her? spør personene, med ulik grad av fremmedgjort distanse til sitt eget liv.

Romantittelen spiller på begrepet «goon», som beskriver en stor og sterk person, gjerne bøllete og dum. Ordet brukes ofte om dørvakter, sikkerhetsvakter, militære eller andre store sterke menn som handler med voldsom kraft uten at det foreligger noen åpenbar eller forsvarlig grunn for voldsomheten.

Perspektivets makt

Formmessig sett, er A Visit from the Goon Squad rett og slett lekker. Fortellerstemmen hopper fra person til person, og varierer mellom jeg-fortellere som forteller sin egen historie, og en tredjepersonforteller som følger perspektivet deres tett. Romanen er nesten filmatisk i hvordan den vever sammen livene til personene. Perspektivet veksler og leseren får se den ene personen gjennom en annen persons øyne, for deretter å se dem begge gjennom øynene til en tredje person.

Livene som blir grundigst belyst er Sasha Blake og Bennie Salazar. Sasha fremstår først som en småkleptoman, nettdatende terapipasient som ikke virker videre sympatisk. Men utover i romanen, når livet hennes beskrives gjennom andres øyne, så nyanseres bildet.

Med Bennie Salazar er det motsatt. Han skildres først sett gjennom de forelskede øynene til en ungdomsvenninne, noe som gjør det lett å sympatisere med ham. En sympati som varer selv etter at han beskrives mer og mer som en dust. På den måten viser Egan hvor mye perspektivet har å si for oppfattelsen av en situasjon. Et menneske ser annerledes ut alt etter øynene som ser, og det er vanskelig å dømme kun etter ett perspektiv.

På overflaten

Selv om stilen og formen i romanen er imponerende, så fylles den ikke av et like imponerende innhold. På samme måte som Franzen sikter for høyt i sitt forsøk på si noe om hele samfunnet, så sikter Egan høyt i sitt forsøk på å beskrive tidens ubønnhørlige vold mot menneskene. Men romanen holder seg alltid på utsiden, og når liksom aldri helt inn til den leden den forsøker å beskrive.

Jonathan Franzen – Freedom

Forfatterambisjonene er så store i Freedom at romanen vokser fra seg selv.

Jonathan Franzens Freedom er en slags generasjonsroman. Den beskriver familien Berglund, bosatt i St. Paul, Minnesota. Foreldrene, ekteparet Patty og Walter møter hverandre i studietiden og gifter seg og får barn altfor tidlig. Patty er husmor og Walter prøver så godt han kan å jobbe for å redde verden, spesifikt miljøet. Historien skildrer søsknene og foreldrene deres, og prøver å vise hva familiebakgrunnen betyr for hvordan de utvikler seg som personer. Deretter dreier fortellingen seg gradvis over på barna, Jessica og Joey.

Fortellingen om familien Berglund knyttes an til de store spørsmålene i amerikansk historie og politikk de siste tretti årene: Hvor går grensene for personlig frihet? Når ødelegger den personlige friheten for samfunnet som helhet? Og konflikten mellom miljøhensyn og behovet for stadig økonomisk vekst.

Flau Flaubert

Romanen forsøker å skildre hvilke konsekvenser frihetstanken har på et overordnet politisk nivå, og den forsøker å vise hvordan friheten påvirker mennesker på det personlige planet. Patty Berglund har vært hjemmeværende mor for sine to barn, mens Walter har jobbet for å forsørge dem. Når barna vokser opp har hun hverken lyst eller mulighet til å begynne å jobbe. Siden mannen hennes tjener godt har hun frihet til å gjøre akkurat hva hun vil, men hun vet ikke hva hun vil. Så hun blir deprimert av det. Som en moderne Madame Bovary rømmer hun inn i bøkene og lengsel etter en annen mann, familievennen og rockemusikeren Richard Katz.

Walter er derimot en hardtarbeidende mann som tror at bare han er god nok, og bare han jobber hardt nok, så vil ting gå bra. Det gjør de selvfølgelig ikke. Som i Gustave Flauberts klassiker, er det ingenting noen andre kan gjøre for å redde Patty ut av depresjonen hun synker inn i etter for mye lediggang. I motsetning til hos Flaubert, så oppleves det imidlertid ikke som spesielt interessant. Selv om forfatteren gjentar at Patty er smart og vittig, så oppleves hun sjelden sånn. Hun står aldri frem som noe annet enn en gjennomsnittlig misfornøyd husmor, og lengselen hennes blir aldri spesielt rørende eller trist.

Kjærlighetens makt

Generasjonskløften trer forsøksvis frem som et bærende element i Freedom. Hvordan betinges barna av situasjonen de har vokst opp i, politisk og økonomisk? Datteren Jessica blir aldri mer enn en sjablong, men i sønnen Joey virker det som Franzen prøver å vise en slags moral.

Joey vil ha penger, det er hans dypeste drift. I motsetning til foreldrene er han republikaner. 9/11 skjer rett etter at han har flyttet hjemmefra for å studere. Han er på sitt mest påvirkelige og formbare, og angrepet initierer en konservativ politisk holdning.

Lenge kjemper Joey mot kjærligheten til barndomskjæresten Connie, fordi hun ikke passer inn i fremtidsvisjonen han har av seg selv som styrtrik businessmann. Han drømmer om å tre inn i en verden av raske biler og raske kvinner, men innhentes av følelsene til slutt. I Joeys reise mot å innse sin kjærlighet og sårbarhet finnes de mest interessante partiene i Freedom. Han opplever en slags dannelsesreise, en moderne variant av den klassiske moralen i Voltaires Candide: det er i de nære tingene at lykken ligger, man skal dyrke sin hage.

Intet nytt under solen

Skildringen av hvordan de forskjellige personlighetene blir til og hvordan dynamikken i familien Berglund forandrer seg med årene, er tidvis underholdende og gjenkjennelig. Men den holder seg på overflaten og når aldri de helt store emosjonelle dybdene. Derfor blir den heller aldri spesielt interessant. Den politiske rammefortellingen lider samme skjebne og oppleves som noe langdryg og utenpåklistret.

Freedom er stort anlagt og prøver å være en Stor Amerikansk Roman. Det er den ikke. Men den er helt ok innimellom.