Bokhøst: Aschehoug og Gyldendal

Denne uken har jeg vært på lansering av høstens bøker hos Aschehoug og Gyldendal sammen med redaksjonen til Biblioteket. Hos Aschehoug fikk jeg en skikkelig skikkelig fin bok, Skadedyr av Gøhril Gabrielsen. Den er pen pen pen. Det går ikke an å vise hvor pen den er bare med omslagsbilde, så jeg måtte ta noen bilder av den for å vise det frem. Omslaget er trukket i mørkelilla stoff med skimmer i. Tittelen og forsideillustrasjonen, en bille, er trykket i sølv.

Presentasjon av listene

Det var stor forskjell i hvordan forlagene la opp presentasjonen. Aschehoug hadde invitert flere forfattere, og hele seremonien foregikk mest som en samtale mellom dem og diverse redaktører. Dette synes jeg fungerte godt, jeg fikk masse info på en underholdende måte. Og det ble aldri kjedelig, selv om jeg ble sittende rundtombak og ikke så så veldig mye av hva som foregikk.

Hos Gyldendal gikk det meste for seg som en forelesning. Redaktørene hadde også øvd litt for lite på det de skulle si, så det meste bar preg av å være opplesning. Jeg kunne ønsket meg litt mer spontanitet. De hadde også invitert færre til å ta del i presentasjonen. De få som var der gjorde likevel inntrykk. Spesielt gjaldt dette Vidar Bøe. Han ble kåret til Årets ildsjel ifjor og i september utgis Håvard Rems biografi om ham. Hvis biografien klarer å uttrykke bare halvparten av den intensiteten Bøe gjorde i sin korte presentasjon av sitt liv, så blir det en veldig bra bok.

Tilbake til Skadedyr

Den er så pen at jeg må skrive mer om den. Den minner meg om den følelsen jeg fikk av skikkelig pene bøker da jeg var liten. Noen bøker kunne jeg lese igjen og igjen og igjen, bare fordi de hadde så fine bilder. Noen bøker tiltrakk kun i kraft av designet, for eksempel Elsa Beskow sine barnebøker. En favoritt var Putte i blåbærskogen. Jeg husker ikke fortellingen i det hele tatt, bortsett fra at det var noe med en skog og blåbær og sånn, men jeg husker alle bildene.

Skadedyr ligner faktisk også litt på Putte i blåbærskogen. På omslaget til Putte går det i insekter og blader. Innsiden av omslaget til Skadedyr har samme tema. Men det spørs om det finnes flere likheter enn det…


Omtalen av Skadedyr fra forlaget lyder så her:

Dette er en bemerkelsesverdig roman om en skadedyrbekjemper som frykter sin egen utryddelse, to novisers tragiske skjebne og funnet av to skjeletter i en murvegg i et brasiliansk kloster. Det er en fortelling som foregår i spennet mellom småkryp og stjerner, Gud og djevler, fiksjon og virkelighet. Men mest av alt handler det om skadedyr av ulik art og størrelse. Om hvordan vi i kampen om den sterkestes rett systematisk bekjemper, utstøter og utsletter det som ikke passer inn i våre ideelle forestillinger og rådende systemer. Og om alt som til sist skal vekk. Overraskende litterære grep gjør denne romanen til en leseropplevelse utenom det vanlige.

Oi, da. Ikke akkurat Putte. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å prøve å få lest den allikevel.

Detaljert treverk

En av bøkene vi fikk hos Gyldendal var nettopp en barnebok. Kubbe lager spetakkel av Åshild Kanstad Johnsen. Den er den andre i en serie på foreløpig to bøker. Den forrige kom ifjor og heter Kubbe lager museum. Bøkene er allerede solgt til flere land. Den skal visst bli animasjonsserie i Japan, og her til lands har den fått sin egen app. Jeg skjønner hvorfor. En ting barn virkelig elsker er bøker med massevis av detaljer i illustrasjonene. Barn kan sitte å studere sånne bilder i timesvis. Hovedpersonen Kubbe, rett og slett en vedkubbe med armer, ben og ansikt, er også kjempesjarmerende tegnet og lett å falle for.

Det er første gang jeg ser Kubbe, og jeg ble absolutt begeistret over det visuelle. Likevel merker jeg at musikeren i meg har noen innvendinger på historien. Handlingen går ut på at Kubbe og vennen Gran (ja, riktig, et lite grantre!) får lyst til å spille i korps. Bestemoren til Kubbe finner plasser til dem i bykorpset, men korpset styres av en stormannsgal dirigent som bare vil være med i konkurranser og vinne pokaler. Det viser seg at Kubbe ikke klarer å lære seg noter, så han blir veldig flink til å late som om han spiller. Men når dirigenten ber ham spille solo blir bløffen avslørt og både Kubbe og Gran blir kastet ut. Siden lager Bestemor boller til dem, og når Kubbe gjør oppvasken finner han ut at det finnes mange andre ting han kan spille på enn korpsinstrumenter. Han lager instrumenter av rare ting han finner i huset og så blir det konsert med ham og Gran i hagen. Happy Ending, altså.

Kubbistisk kulturmoral

Veldig søtt og politisk korrekt budskap her. Alle kan være kreative, man trenger ikke følge de kjipe reglene til dirigenten som bare er ute etter ære og berømmelse. Min innvending er at akkurat når det gjelder å lære seg noter, så er det et reelt problem at mange går rundt og tror at de liksom er mer kreative fordi de ikke kan noter, hvilket selvfølgelig er bullshit. Det er en populær myte, spesielt blant pop- og rockemusikere, at noter på en eller annen måte hemmer kreativiteten, og at hvis man lærer seg noter og annen musikkteori så mister man feelingen og spiller derfor bare etter reglene. Dette er ubegrunnet tull. Alle blir bedre musikere av å lære seg noter. ALLE.

Historien til Kubbe og korpset gjør meg altså litt sur. De fleste barna som får denne boken lest for seg kommer aldri til å vurdere å bli musikere, så for de aller fleste er denne problemstillingen irrelevant. Likevel, jeg synes faktisk ikke at norske barn er tjent med flere budskap av typen: ikke bekymre deg hvis du ikke får det til, for du er spesiell og kreativ, så du trenger ikke å jobbe for noe, du kan bare gjøre som du vil. Hvorfor kunne ikke Kubbe bare jobbet litt hardere, sånn at han hadde klart å lære seg de notene? Han var jo tydeligvis et musikalsk talent, så hvorfor kaste det bort? Den teite dirigenten kunne han blitt kvitt på en annen måte. (Jeg innrømmer at jeg er veldig kritisk nå, for Kubbe er egentlig veldig søt, og jeg leser veldig gjerne flere bøker om ham.)

Hvor blir det av tiden?

Som Line allerede har påpekt, er det altfor mange bøker og altfor liten tid. Noen andre bøker jeg ble hypp på å lese, og som jeg må skrive opp her, fordi hvis jeg publiserer det så er det større sjans for at jeg leser dem, er:

  • Thomas Espedal – Imot naturen. Fordi det er på tide at jeg leser noe av ham
  • Kaare M. Bilden – Mat er makt. Fordi han datet venninna mi en gang og jeg lurer på om han duger som skribent
  • Thea Selliaas Thorsen – Kom ikke uten begjær. Fordi hun er helten min
  • Finn Bjelke – Gretne gamle gubber. Fordi han alltid er morsom, og et sånt tema ikke kan slå feil
  • Erlend O. Nødtvedt – Bergens beskrivelse. Fordi den også ser innmari pen ut

K. Sello Duiker – Jeg har sett mørkets indre

Jeg har sett mørkets indre (Solum 2010) er den første romanen til sørafrikanske K. Sello Duiker, og er også den første som er blitt oversatt til norsk. Duiker skrev tre romaner og mottok flere priser før han tok livet av seg i 2005, bare tretti år gammel.

Jeg vet hva frykt er. Jeg vet hva det betyr å være redd, å alltid være på vakt. Jeg vet hva det betyr å høre sine egne hjerteslag. Det betyr at du er alene. Verden ser på deg, men bare du kan høre musikken. Den gale musikken fra sykkelhjul og susende biler. Jeg vet hvordan det føles å bite seg i innsiden av munnen for å kontrollere frykten. Jeg vet hvordan det føles å bite negler til fingertuppene blir ru og ømfintlige for alt man rører ved. Jeg kjenner frykten. Og jeg hater den. Jeg lever med den hver dag.

Ondskap og frykt

Ondskap er et ord man ikke bruker så veldig ofte. Hvis man først snakker om onde mennesker eller ondskap er det gjerne i forbindelse med noe man har sett på TV eller i en film. Det er ikke så ofte at det man kan kalle «ondskap» griper direkte inn i hverdagslivet. Når den først gjør det, følges den ofte av en følelse av uvirkelig eller surrealistisk distanse. Det er som om det egentlig ikke skjedde, det skapes en slags utsettelse hvor man forholder seg til hendelsene som en film, og ikke lar dem slippe så nært innpå at de virkelig kan skade.

Hovedpersonen i Jeg har sett mørkets indre er i en konstant tilstand av slik utsettelse. Tretten år gamle Azure rammes av ondskap nesten hver dag. Han har ingen foreldre og har kommet fra Johannesburg til Cape Town uten en person i verden til å passe på ham. Han overlever ved å vaske bilvinduer, grave i søppelkasser etter mat, og ved å prostituere seg.

Azure ligger lavt, for han har skjønt at det er det som må til for å slippe unna trøbbel. Hvis ingen legger merke til ham, vil ingen gjøre ham vondt. Men det er problematisk, for han har et trekk som få andre i miljøet hans har: han har blå øyne.

Blåøyd skam

Cape Town er en av verdens mest voldelige byer så Azure bærer sine blå øyne med frykt. Han har lært seg å hate dem fordi de er med på å gjøre ham til en person menneskene rundt ham ikke umiddelbart klarer å plassere. Han passer ikke inn i noen av de etablerte gruppene og gjengene i byen og derfor har han heller ingen tilhørighet som kan gi ham trygghet. Han hater voksne, fordi man ikke kan stole på dem og fordi det er de som sitter med all makten. De smiler og er høflige, men samtidig er det de som sørger for skade:

Gutt? Jeg er ikke noen gutt. Jeg har sett en kvinne bli voldtatt av politimenn om natten like ved stasjonen. Jeg har sett en hvit mann slippe en gutt på Bafanas alder inn i bilen sin. Jeg har sett et kjærestepar kjøre over et gatebarn og likevel ikke stanse. Jeg har sett en kvinne føde på stranden i Sea Point og kaste barnet i havet. Gutt? Drit og dra. De må la meg være. Jeg har sett nok søppel til å fylle havet. Jeg har blitt knullet av nok drittsekker og de har kommet over meg med nok sæd til å fylle svømmebassenget i Sea Point.

Den ondskapen og frykten Azure opplever kommer ikke i form av en trussel utenfra. Den er ikke et monster under sengen som er farlig fordi det er ukjent, men som forsvinner med en gang man skrur på lyset. Frykten til Azure kan ikke holdes på avstand, for ondskapen er der hele tiden, den gjennomsyrer samfunnet han lever i og er en del av det. Truslene han opplever er der alltid og kommer fra alle kanter, fra nesten alle voksne han er i kontakt med. Og han har ingenting å forsvare seg med. Han har ingen foreldre, og selv de voksne han har et slags forhold til og som er snille mot ham iblant, de snur seg mot ham og utnytter ham med en gang det kan gagne dem. De voksne er alltid ute etter noe.

Barneblikk

Boken er fortalt fra Azures synspunkt. På mange måter er han naiv og har et verdensbilde som er veldig barnslig. Han forholder seg for eksempel til rottene og duene i byen nesten som han forholder seg til voksne. Han mener de er forheksede mennesker som er onde og står i ledtog med de voksne; duene angir ham og rottene plager ham. Han opplever også naturen som besjelet; i fjellet utenfor Cape Town møter han monstre, og kvistene og greinene han samler for å tenne bål er som menneskelemmer.

Den gjennomgående naive måten Azure opplever omgivelsene på står i grell kontrast til hva han har opplevd. Det er i denne kontrasten at Jeg har sett mørkets indre har sin styrke. Dette grepet er uhyre virkningsfullt og romanen sier en hel del om hvordan et samfunn behandler sine mest sårbare. På en side presenteres Azure som et naivt og sårbart barn, på den annen har han sett og opplevd mer frykt og ondskap enn de fleste. Han lever i et mørke hvor frykt og ondskap alltid er tilstede.

Jeg vet hva frykt er.
Jeg puster dypt inn og holder pusten en stund. Når jeg slipper den ut igjen, åpner jeg øynene. Jeg har sett mørkets indre. Jeg har sett mørkets slavedriver og han er en gal jævel. Jeg kjenner hemmelighetene hans. Jeg vet hva han gjør når vi sover. Moren min er død. Faren min er død.

Bloggofaling: Jenna Marbles

Blogg + anbefaling = bloggofaling.

Tenkte jeg skulle begynne å anbefale blogger jeg har oppdaget på min oppdagelsesreise inn i bloggosfæren den siste måneden. Noen av dem jeg kommer til å anbefale har sikkert alle sett før, mens andre er kanskje mer ukjente? Først ut er:

Jenna Marbles

Hvorfor det? Fordi hun er sint, stor i kjeften og har altfor blondt hår.

Hun har laget videoer i snart to år, dette er den morsomste:

Gøy, hva? Hun begynner med fyllevideoer om hvor mye hun hater livet sitt og utvikler etterhvert en stil hvor humoren ligger i å være mest mulig direkte. Jeg kjenner meg iallefall igjen!

Anders Behring Breivik – Manifest, II

Siden jeg skrev det forrige innlegget mitt om manifestet har jeg fått SJUKT mye treff. De fleste søkene jeg får er av typen «manifest sammendrag» og «manifest utdrag». Det er tydeligvis veldig mange som har lyst til å vite hva som står i manifestet, og som kanskje ikke har tid eller lyst til å pløye seg gjennom 1500 sider. Klikkhore som jeg er, er derfor min umiddelbare reaksjon å skrive mer om det. Også fordi jeg tror det er mange som nå prøver å forstå og akseptere det som har skjedd, og at å vite hva som står i manifestet kan være et ledd i den forståelsen.

Men… her oppstår det et lite moralsk dilemma. Selv har jeg ca 1000 års utdannelse innen humaniora-fag, med hovedvekt på litteratur og tekstanalyse, og har derfor gode forutsetninger for å forstå at det som står der er fullt av selvmotsigelser og konklusjoner trukket på sviktende grunnlag. Ja, jeg vil gå så langt som til å si en hengemyr av et grunnlag. Jeg kan ikke kontrollere hvem som leser bloggen min, og ved å gjengi deler av manifestet risikerer jeg alltids at noen unge eller lett påvirkelige mennesker kan ta manifestet for god fisk. På den annen side er det bedre at disse får en gjengivelse via en kritisk stemme, enn om de eventielt skulle finne manifestet et annet sted hvor det kanskje blir fremstilt i et bedre lys. Så, jeg følger oppfordringen fra Andreas Wiese, og skriver mer. Jeg vil imidlertid understreke – med en fire fem streker – at dette virkelig ikke er god fisk. Det er fisk som stinker reker og gamle egg.

Listomania

Store deler av kompendiet består av lister, oppramsinger og oversikter. Her er alt mulig fra lister over jordbruksprodukter man kan dyrke på gården man bruker som dekkoperasjon, hvilke steroider som fungerer på hvilke måter, helt til oversikter over hvordan mafiaen er organisert i forskjellige europeiske land. En av disse listene beskriver krigen Breivik mener kommer til å utfolde seg frem mot år 2083:

European Civil War, Phase 1 – 1999-2030
– Islam, 2-30% based on country
– Open source warfare, military shock attacks by clandestine cell systems.
– Further consolidation of conservative forces.

European Civil War, Phase 2 – 2030-2070
– Islam, 15-40% based on country
– Consolidation continues, more advanced forms of resistance groups.
– Preparation for pan-European coup d’états.

European Civil War, Phase 3 – 2070-2083
– Islam, 30-50% based on country
– Pan-European coup d’états. Cultural Communism/multiculturalism defeated in the first European country followed by the rest.
– The implementation of a Cultural Conservative political agenda begins.
– Execution of cultural Marxist/multiculturalist category A and B traitors initiated. Deportation of Muslims initiated.

Han ser altså for seg at Europa er i krig. Nå. OK? Hvis Norge er i krig akkurat nå, så er det isåfall en krig hvor de eneste våpnene er kjærlighet og omtanke og hvor målet er å klemme fienden ihjel. Jeg har aldri sett så mye klemming på riksdekkende TV noengang.

Isolasjon

Hvordan en kan holde seg unna søkelyset til sikkerhetstjenesten blir også utførlig beskrevet i en lang oversikt. En av tingene som har opptatt pressen de siste to dagene er hvordan Breivik klarte å planlegge og gjennomføre alt dette uten å bli spotta av PST. Senest i februar i år uttalte PST at det bare var et spørsmål om tid før det høyreekstreme miljøet i Norge eksploderte. Likevel finnes navnet «Anders Behring Breivik» bare én gang i arkivene deres. Grunnen til det kan være at han hele tiden systematisk har unngått situasjoner hvor han kan sette seg selv i politiets søkelys:

Surround yourself (either online or in real life) with people who support your political ideology but who at the same time does not jeopardise your security in any way. You should therefore avoid any affiliations with known extremists or such groups as they are most likely flagged (individuals and groups who are monitored by your national intelligence agency on so called “watch lists”). The reason why you should surround yourself with “moderate sympathisers” is because you will need a minimum of moral support.

Knights Templar

En annen ting som har opptatt mediene er denne «ridderordenen» som Breivik kanskje, eller kanskje ikke, er en del av. Er det noen sannhet i dette om de «to andre cellene» som skal finnes i Norge, for ikke å snakke om ytterligere celler andre steder i Europa? I den tredje delen av dokumentet beskriver Breivik stiftelsen av ordenen:

Pauperes commilitones Christi Templique Solomonici – PCCTS (the Poor Fellow-Soldiers of Christ and of the Temple of Solomon), the Knights Templar was re-founded in London in 2002 by representatives from eight European countries, for the purpose of serving the interests of the free indigenous peoples of Europe and to fight against the ongoing European Jihad (referred to as the “third Jihad”). The Knights Templar was re-founded as a pan-European nationalist military order and a military/criminal tribunal with two primary objectives. The order is to serve as an armed Indigenous Rights Organisation and as a Crusader Movement (anti-Jihad movement). The founding session (two meetings consisting of 4 founding members and host as a security precaution) was held in London, United Kingdom – Apr, 2002.

We train to kill but that doesn’t mean we love violence. We use violence only for self defence, as pre-emptive actions and as a last option.

Og for å beskrive hvordan ridderne skal operere kommer han med nok en liste:

· Oppose all hate-ideologies; communism (anti-individualistic), cultural Marxism/multiculturalism (anti-European), Islam (anti-kafr) and national socialism (anti-Jewish).
· 100 year plan to contribute to seize political power in Western European countries currently controlled by anti-nationalists (cultural Marxist/multiculturalist regimes). Bring freedom and cultural and demographical sustainability to all Europeans
· Serve and protect the indigenous peoples of Europe and all other loyal and patriotic European individuals
· Preserve European culture, traditions and heritage
· Stop the ongoing European cultural and demographical genocide facilitated by the cultural Marxists/multiculturalists, suicidal humanists, and capitalist globalist elites
· Prevent the deconstruction of Christendom in Europe
· Prevent further Islamic demographic warfare – disallow the Muslim invasion/colonisation of Europe
· Repulse Islam from Europe by the initiation of future deportation campaigns
· Effectuate punishment for Western European cultural Marxist/multiculturalist/globalist perpetrators for crimes committed against the indigenous peoples of Europe
· Oppose and defeat the Multiculturalist Alliance (MA 100) in Europe using any and all means necessary
· Support Israel’s fight against Jihad
· Liberation of the Middle East Christians from Islamic rule
· Virtues such as the willingness to martyr oneself for the cause, the exercise of discretion, voluntary poverty and devoted obedience to the principles are mandatory for all Justiciar Knights
· Honour the wishes and memories of our forefathers, who secured European security and prosperity in the past
· Follow the PCCTS’s mantra – “Martyrdom before Dhimmitude”.

Breivik bruker også en del plass på en liste, komplett med bilder, over hvilke medaljer og utmerkelser man kan motta som medlem i KT. Han har laget et helt system av æresbevisninger av typen «Distinguished Saboteur Master Commendation» og «Distinguished Destroyer of cultural Marxism Commendation». Det ser ut som han har gitt seg selv tittelen «Justiciar Knight Commander». Det er iallefall det merket han har på uniformen på bildet de fleste nå har sett.

Morbid lek

Min første assosiasjon til alle disse listene og oversiktene, er lekene jeg pleide å leke med søstra mi da vi begynte å bli for gamle til å leke med dokker. Kanskje da vi var ti-tolv år? Vi begynte å leke leker der vi skapte oss et helt nytt liv og en ny identitet. En stor del av leken var å planlegge og skape den virkeligheten vi skulle bo i. Vi valgte oss nye navn, ofte lange intrikate navn som vi skrev ned på fiktive fødselsattester. Vi tegnet huset vi skulle bo i, og lagde kart av området rundt, komplett med veinavn og imaginære naboer. Vi diktet opp detaljerte familiehistorier til personene vi ville være, ofte med romantisk tilsnitt av typen «foreldreløs som egentlig viser seg å være prinsesse». Systematisk skapte vi oss en ny verden vi synes var spennende og laget all mulig slags dokumenter som kunne høre til i denne verdenen. Jeg har fortsatt noen karakterutskrifter fra vår imaginære skole.

Det morsomste med leken var ikke det å leke at jeg var en annen, men det å planlegge at jeg var en annen og å dokumentere og forberede meg på å være denne andre personen. Det var sjelden vi kom så langt som til faktisk å leke leken, for det var så gøy bare å skrive ned alt. Jeg ser for meg at det er noe av den samme mekanismen som har tatt overhånd for Breivik. I kombinasjonen mellom litt for mye World of Warcraft og overdreven tidsbruk på høyreradikale blogger, har det vokst frem en hel alternativ og romantisk verden han har villet dokumentere. Han fremstiller seg selv som en høvisk ridder, en Don Quijote, hvis mål er å redde vestlige jomfruer fra å bli besudlet av de svartmuskede maurerne, men istedenfor esel og sverd har han bomber og maskingevær. Hele manifestet er som en slags forberedelse til den leken han planlegger å leke når han har jagd alle Muslimer ut av Europa. For først da kan moroa begynne. Men han skjønte aldri at det bare var en lek.

Anders Behring Breivik – Manifest

Som mange andre nordmenn sitter jeg nå og pløyer meg gjennom Anders Behring Breiviks Manifest. Jeg leser generelt ganske sakte, så det er ikke alle delene jeg kommer til å bruke like mye tid på. Derfor går det mest i skumming og lesing av overskrifter, samt et avsnitt her og der.

Det virker imidlertid ikke som om jeg går glipp av så mye ved å hoppe over lange avsnitt og noen ganger hele kapitler. For hver gang jeg finleser en paragraf eller et par sider, så får jeg følelsen av at dette har jeg da lest før. Jeg har lest akkurat det samme, formulert ved hjelp av den samme retorikken før.

Men hvor har jeg lest dette før? Jo, naturlig nok, i bloggkretsen som Breivik selv var en del av og hentet inspirasjon fra. Jeg har også lest de samme formuleringene i kommentarfeltene på alle nettavisene (kanskje har jeg til og med lest noe han har skrevet selv, hva vet jeg?), og jeg har hørt (riktignok langt mer moderate) versjoner av det som står her fra høyrevridde politikere.

Ikke gal manns verk

Som mange allerede har sagt, så er ikke dette gal manns verk. Manifestet er et 1500-sider langt sammendrag, eller kompendium, av det Breivik mener det er nødvendig å vite for å forstå hvordan verden egentlig henger sammen. Alt er systematisk og oversiktlig, om enn litt amatørmessig formidlet. Og som sagt, så ligner dette skremmende på mye jeg har lest før. Breivik har samlet sammen bruddstykker av informasjon fra alt fra seriøs forskning til tendensiøse bloggere for å lage seg en teori om nesten alt. Her er alle områder dekket: historie, politikk, feminisme, antropologi, demografi, litteraturteori, sosiologi… alt mulig.

Jeg har kommet ca til side 500, og foreløpig er det et par begreper Breivik bruker en del plass på: Mainstream Media (MSM), marxisme, dhimmitude, taqiyya og ideen om Eurabia og det han kaller EUSSR.

MAINSTREAM MEDIA (MSM): dette er en fellesbetegnelse for alle medier som, ifølge Breivik, ikke vil sende eller trykke saker om det han mener er sannheten. Disse ekskluderer konsekvent alt og alle som presenterer et negativt syn på muslimer. De forfekter også marxistiske og kulturradikale idealer.

Protecting their press/propaganda hegemony is one of their primary goals and is a concealed form of dictatorship rule which is unknown to 90% of patriotic Europeans.

MARXISTER: disse styrer den vestlige verden idag. Ifølge Breivik gjennomsyrer marxistiske idealer alle deler av samfunnet fra media og politikk til utdannelse og barneoppdragelse. Marxistenes mål er å dekonstruere og forkaste tradisjonelle vestlige verdier og gi rom for multikulturalisme (et annet skjellsord). Marxistene er relativister og skaper derfor rom for islamifisering.

Marxism/internationalism/globalism/multiculturalism is an ideology designed to deconstruct European traditions, cultures, identities and even nation states while nationalism is the anti-thesis. In order for the internationalists to succeed they have combined this political deconstruction with mass-Muslim immigration.

EUSSR: EU + USSR. Dette er en fiffig måte å beskrive hvordan Europa har blitt marxistifisert. EU er visstnok like marxistisk som gamle Sovjet.

EURABIA: Den fremtidsvisjonen Breivik ser for Europa. Siden marxistene er multikulturalister lar de Islam og muslimer gradvis slippe til. Marxistene forstår ikke, eller vil ikke forstå, at dette er et ledd i å islamifisere vesten og snart er landene i Europa blitt muslimske kolonier.

As we all know, the root of Europe’s problems is the lack of cultural self-confidence (nationalism). Most people are still terrified of nationalistic political doctrines thinking that if we ever embrace these principles again, new “Hitler’s” will suddenly pop up and initiate global Armageddon…

DHIMMITUDE: Avledet av dhimmi, som er en ikke-muslim som lever i en stat styrt av Sharia-lovgivning. Dhimmitude får et negativt fortegn når ikke-muslimer blir tvunget til å tilpasse seg Islam for eksempel i europeiske land, noe Breivik mener skjer kontinuerlig.

TAQIYYA: Hvordan en muslim kan skjule sin tro og egentlige overbevisning. Breivik mener muslimer lyver ved å si at Islam er en fredelig religion, når den egentlig er basert på voldelige prinsipper.

Has the world gone crazy or is there a master plan that the super powers have in mind so intricate that the common people cannot comprehend?

Alle disse aspektene får han så til å passe inn i en overordnet idé om at det finnes en intensjon bak hvordan samfunnet fungerer. Han argumenterer hele tiden som om det skulle finnes en slags gudelignende sjefsmarxist som har kontroll over alle aspekter ved europeisk politikk, utdannelse og kulturliv. Denne allvitende entiteten har iverksatt en ond plan for å ta rotta på de riktige kristne verdiene, og vil innføre Islam. Det er denne marxismen han vil til livs, koste hva det koste vil.

Det rasjonelle vanvidd

Breivik er ikke alene om dette verdensbildet. Som sagt, så har jeg hørt dette mange, mange ganger før. Men det er en ENORM forskjell på å skrive ut sin frustrasjon over det politisk korrekte Norge på diverse nettforum og det å ta livet av nesten hundre mennesker. Og det er dette som plager meg mest akkurat nå. Hvor går egentlig det skillet? Hvor trekkes grensen mellom en ekstremist i ordet, og en ekstremist som har gjort ordet til handling og tar alt bokstavelig?

If my country was on the forefront for ”delaying” Islamisation it would obviously be counter-productive to launch attacks against that particular regime first. Norway is perhaps the most suicidal of all Western European countries today. We are on the forefront in the propagation of ”self-annihilation” policies such as dialogue and appeasement toward Islam. The country has also created a tradition to use the Nobel Peace Prize as a tool for Islamic appeasement efforts. I have no moral reservations whatsoever against participating or leading military operations against Norwegian Category A and B traitors as it is the most basic of human rights to defend your people against genocide.

Han oppfatter altså seg selv som en slags redningsmann for sitt folk. Han gjør ikke disse tingene fordi han er ond, men derimot fordi han er god. Selv mener han bare godt. Etter ni år og nitid studie av alt mellom himmel og jord, vil han gjerne opplyse oss og få oss til å forstå at vi tar feil når vi stemmer på sosialister. Problemet er at han er så sannhetssøkende og fornuftig at han rasjonaliserer seg langt inn i galskapen.

De fleste som har tatt ex-phil har fått med seg det filosofiske eksempelet som illustrerer punktet der utilitarismen bikker over i galskap. Hvis vi har fire syke mennesker, en er blind, en er hjertesyk, en trenger en nyre og en trenger en lever. Så har vi én frisk person. Rasjonelt sett er det mer formålstjenlig å drepe den friske personen og gi organene hans til de fire syke, for da sitter vi igjen med fire friske mennesker fremfor én frisk og fire syke. Rent kvantitativt vil det være bedre med ett dødt menneske og fire friske, enn én frisk og fire syke. De fleste av oss vil likevel ikke treffe dette valget, nettopp fordi det føles feil. De fleste har respekt nok for liv til at vi klarer å legitimere å ta dette ene livet selv om det skulle resultere i fire friske mennesker. Vi ville heller prøve å hjelpe de fire syke på andre måter.

Det virker som om det er omtrent her at Breivik har rasjonalisert vekk alt som heter respekt for menneskeliv og derfor ikke har sagt stopp der andre ville det. Han har forfulgt tankerekka til sin ytterste konsekvens og valgt å ta livet av 93 friske mennesker for potensielt å kunne gi det han selv tror er hjelp til millioner som han mener lever i et sykt samfunn.

Jeg har skrevet mer om manifestet her.

The Duck Test

Omtale fra cappelendamm.no:
Siwa løper rundt på byen med hjertet i hånden, klar for å gi det til drømmeprinsen. Men hun er ikke interessert i å kaste trusa for noen som ikke er ute etter det samme som henne, til guttenes store fortvilelse. Siwa har også en liste med krav «Mr. Right» pent må leve opp til.

Men hele tiden finner hun feil og mangler på fyrene hun dater. Dermed blir listen over krav lenger og lenger. Og tiden knappere og knappere…

Luremus er en roman om å finne den rette. Med andre ord en roman om frustrasjon, forelskelse, noia, overanalysering – og sex.

På forsommeren ble Elin Rises debut Luremus utgangspunktet for en opphetet debatt. I Aktuelt på NRK kalte Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger boka for «chick lit» og «mykporno», uten i det hele tatt å ha lest den. Deretter skrev forlegger Anders Heger på Cappelens blogg at Krøger ikke var mye til anmelder, siden hun ikke hadde lest boka før hun uttalte seg.

Debatten raste så avsted i en rekke forskjellige retninger:

  • Heger brukte John Erik Rileys roman Heimdal, California som et eksempel på at Krøger ikke leste bøker før hun uttalte seg om dem. Siden Krøger var den eneste anmelderen som ikke likte Riley, mens boka ellers fikk gode kritikker, antydet Heger at hun ikke kunne ha lest den boka heller.
  • Forfatter Kristin A. Sandberg kritiserte Hegers og Rileys bruk av blogging og twitter som medium for å skape blest om egne bøker. Hun satte blant annet spørsmåltegn ved hvordan Riley, og andre ansatte i Cappelen Damm, gjør utstrakt bruk av sosiale medier for å markedsføre seg selv og bøkene de gir ut. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere hvor en bokanbefaling kommer fra når den kommer i form av det sammensuriet av privat og offentlig, personlig og profesjonelt, som betinger sosiale medier.
  • Krøger kritiserte Cappelen Damm spesielt og forlagsbransjen generelt for å gi større og større plass til chick lit og kiosklitteratur, samtidig som de pakket den inn i stive permer og dermed solgte den som noe annet enn det den er.

If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it probably is a duck

Heger mener altså at Krøger dummer seg ut når hun uttaler seg om bøker hun ikke har lest. Men gjør hun egentlig det? Når man har lest et visst antall bøker så begynner man å se mønstre. Det gjør vi alle, det er jeg banna bein sikker på. Etterhvert som en har lest en haug med bøker, og stadig vekk presenteres for nye hauger med bøker som noen sier at du bør lese, så utvikler man strategier for å velge hvilke bøker en har lyst til å bruke tiden sin på, og hvilke man forbigår i stillhet. Utifra forfatternavn, forlag, cover, hvem som omtaler boka og hva de sier, så kan en danne seg et bilde av hvordan en bok er, hva en kan forvente. Det er sånn vi velger hva vi skal lese.

Så, hvilken info har jeg om John Erik Riley? Her fra forlagets (Tiden) presentasjon av Heimdal, California:

Den norskamerikanske kjendiskokken Balder Mehamn får plutselig et spektakulært sammenbrudd på direkteoverført tv. Sammenbruddet fører til at han delvis mister hukommelsen. Mens debatten om hans kulturpersonlighet og matfilosofi raser i mediene, stenger Balder seg inne i leiligheten sin og forsøker å rekonstruere livet sitt ut fra brokker av minner, og en mengde saker han finner om seg selv på nettet. Hvem er egentlig Balder Mehamn, og hva har skjedd med ham? Historien som avdekkes er mer dramatisk og sammensatt enn man først skulle tro. […]
Gjennom en rekke sprang i tid, rom, sjanger og stil sneier den innom californisk motkultur, amerikansk arbeiderklasse og moderne økosofisk tenking. Vi får innblikk i gamle terrorbevegelser, Battlestar Gallactica, seksuelle eskapader, fotoutflukter, slalåmturer i ørkenen, Pro-Ana slanketips
og levereglene til VHEMT.

Åkej, nok en mann i midtlivskrise, altså. Jeg har en følelse av at jeg har lest om det før. Jeg har en følelse av at dette er akkurat den samme problemstillingen som allerede har blitt bearbeidet i en stor porsjon av vestens litteratur med langt mer interessant resultat. Jeg ser for meg at Riley er nok en «stor mannlig forfatter» in the making, som skriver om det han anser som store mannlige ting. I litterær sammenheng er ikke en mann i livskrise mer originalt bare fordi det skjer med en kjendis og deler av historien utspiller seg i California. Hvis jeg plusser sammen forlagets omtale med anmeldelser i andre aviser, og ganger det hele med Rileys twitterfeed, som er en studie i professjonell hyggelighet og småpinlige samtaler mellom unge fremadstormende menn med stort oppmerksomhetsbehov, så får jeg til svar en hel masse kvekking. Konklusjonen blir at det her er snakk om en and, og jeg liker ikke and. Det smaker ikke godt. Med andre ord, det er høyst usannsynlig at jeg kommer til å lese denne boka.

Rumpe

Luremus forsvant litt oppi denne debatten, selv om den senere ble anmeldt i Dagbladet av den selvsamme Krøger. Hun konkluderer med at den er lett og grei, men har ikke nok temperatur til å være interessant. Igjen hører jeg det kvekker i det fjerne. Var det ikke akkurat det jeg trodde? Selv om boka presenteres i stive seriøse permer så går den likevel der og vagger med fjær og svømmeføtter. For hvor ofte leser jeg egentlig bøker som rocker sokkene mine når jeg på forhånd hadde inntrykk av at de ikke var verdt tiden? Det har skjedd at jeg har elsket bøker jeg på forhånd ikke visste noenting om, og det har skjedd at jeg virkelig har mislikt bøker jeg på forhånd trodde var gode. Men det har aldri skjedd at jeg på forhånd har trodd en bok skulle være skikkelig dårlig, og så viste det seg at den var veldig bra. Såpass god er jeg, og de fleste andre som leser mye, til å orientere oss i det havet av informasjon om litteratur vi hele tiden presenteres for.

Moralen er, livet er for kort til å lese bøker som antageligvis ikke er interessante. Man trenger ikke å smake på anda for å vite at det er en and. Jeg har spist and før og kjenner smaken. Jeg trenger ikke bruke tid på å skyte, ribbe og tilberede den for å vite at jeg ikke liker den. Jeg vil heller bruke tiden min på storfe, eller kanskje mechoui-marinerte lammelår. And er og blir and, og rumpe er og blir rumpe. Og hvis det er ræv på forsiden av boka, så er sjansen stor for at den også er ræva inni.

Albert Camus – L’Étranger

I mitt forrige innlegg skrev jeg blant annet om hvordan fortellerstemmen til Knausgård går så tett på sin egen hovedperson at det minner om blogging. Det som fortelles er så altfor, altfor nært sånn at jeg får inntrykket av at det ikke er noen distanse hverken i tid, rom eller emosjonell utvikling mellom forteller og hovedperson. Denne mangelen på distanse er en av tingene som gjør at dette for meg ikke fremstår som god litteratur, men heller tiltrekker meg i kraft av å være intime detaljer om noens privatliv, eller sladder, om du vil.

I ettertid har jeg tenkt litt på dette med fortellerstemme og nærhet. Nylig leste jeg en annen bok som bruker et lignende virkemiddel, men uten at det dermed blir intimt. I Albert Camus’ L’Étranger (1942) er det nettopp nærheten mellom fortellerstemmen og hovedpersonen som gjør hele boka. Så hva er forskjellen? Hvorfor er Knausgårds nærhet endimensjonal, mens Camus’ er genial?

Ganske likt, men ååå, så forskjellig

Camus og Knaus har det samme fortellertekniske utgangspunktet. Begge romanene har jeg-fortellere som har en selvopplevd historie de vil fortelle. Fortellingene starter på et tidspunkt i fortiden og fortelles, som de skjedde, helt frem til nåtiden. Just for the record: Den fremmede er ikke biografisk og heller ikke en sann historie. Men i likhet med Min kamp handler den om en ung mann som ikke helt passer inn. Hovedpersonen, Meursault, forteller historien sin, og akkurat som i Knaus så settes hele greia igang av et dødsfall, men her er det moren som har dødd, og ikke faren:

Aujourd’hui, maman est morte. Ou peut-être hier, je ne sais pas.

Idag døde mamma. Eller kanskje igår, jeg vet ikke.

(Har ikke noen norsk oversettelse for hånden, så må stole på min egen dårlige fransk. Tar forbehold om at jeg bommer kraftig!)

Allerede her ser vi altså en fundamental forskjell. Mens farens død setter igang en selvransakelse av dimensjoner hos unge Karl Ove, så virker Meursault ganske likegyldig. Han vet ikke engang hvilken dag det var moren døde på.

Meursault drar til gamlehjemmet for å begrave moren, men uten noengang å vise noen form for følelser. I gravfølget tenker han mer på varmens påvirkning på liket (fortellingen foregår i Algerie) og på den lange veien til kirken, som viser seg å være en omvei. Dagen etter begravelsen møter han en dame, Marie, som han innleder et forhold til. De har det gøy på stranda og drar på kino for å se en komedie.

Og sånn fortsetter det. Med tanke på at moren hans nettopp har dødd, blir handlingene til Meursault mer og mer absurde utover i boken. I likhet med Knaus, så er det ingen distansert forteller som kan forklare handlingene hans for leseren og sette dem i perspektiv. Meursault forteller i en distansert og monoton stil, samme hvor drøyt det som skjer er. Han virker heller ikke spesielt interessert i sitt eget liv; når han blir tilbudt en forfremmelse så tar han den ikke, mest fordi han bare ikke gidder.

Den uinteresserte holdningen hadde ikke virket så spesiell, tror jeg, hvis det som hadde blitt fortalt hadde vært mer, hva skal man si… vanlig. De fleste av oss gjør jo ikke noe stort ut av livet vårt, vi er fornøyd med en passe ålreit jobb, en passe ålreit ektemake og passe ålreite barn. Men det gjør ingenting, vi er fornøyd med det, det er ikke så farlig om vi ikke lander på toppen av verden, så lenge vi har det sånn passe ålreit mens vi holder på. Men når denne passe ålreit-heten gjøres om til romanform, så blir den plutselig absurd. Spesielt når den samme uinteresserte livsholdningen kommer frem også i situasjoner hvor de fleste ville reagert med sterke følelser.

Pinlig vs. eksistensiell nærhet

Camus bruker altså det samme fortellertekniske grepet som Knausgård. Nærheten mellom den som forteller og det som fortelles er den samme. Men hva er det Camus gjør annerledes, siden det er så mye mer interessant å lese L’Étranger? Jo, nå skal du høre.

Når hovedpersonen Meursault mot slutten av boken blir konfrontert med at han tilsynelatende ikke sørget over moren sin, så svarer han:

Sans doute j’aimais bien maman, mais cela ne voulait rien dire. […] Ce que je pouvais dire à coup sûr, c’est que j’aurais préféré que maman ne mourût pas.

Sannsynligvis elsket jeg mamma høyt, men det hadde ikke noe å si. … Det jeg kunne si sikkert, er at jeg hadde foretrukket om mamma ikke hadde dødd.

Han foretrekker altså at moren ikke hadde vært død. OK. Dette, i tillegg til en del andre ting som skjer i romanen, men som jeg ikke skal røpe i tilfelle du finner på å lese den, vil nok slå de fleste som ganske absurd. Men poenget her er at Camus, eller fortellerstemmen, aldri sier at det er absurd. Det er leseren som må trekke konklusjonene.

Nærheten til Camus skaper en slags distanse. Siden fortellerstemmen ligger så tett på hovedpersonen, men samtidig gjør denne personen skikkelig fjern og nærmest umulig å identifisere seg med, så gjør han det vanskelig for leseren å ikke problematisere handlingen selv. Mens jeg leste boka så merket jeg at jeg begynte å lage egne forklaringer på hvorfor Meursault var så rar. Jeg begynte å konstruere en hel psykologi som kunne forklare en såpass sær personlighet som ikke lot seg affisere av hverken død eller begravelse. Og nettopp der ligger genialiteten!

Camus gjør nærheten til en slags fremmedhet. Den fremmedheten overfor andre mennesker som Knausgård stadig gjentar at han føler, den har Camus skrevet inn i teksten sin. Ikke som en beskrivelse, eller et enkelt «jeg føler meg fremmed og annerledes, stakkars meg». Nei, Camus skriver annerledesheten inn i teksten sånn at jeg bare må stille meg spørsmålene: hvorfor gjør han dette? hvorfor sier han dette? Og svaret kan jo være hva som helst. I nærheten ligger det derfor en enorm distanse som rommer omtrent alt det jeg, eller en hvilken som helst annen leser kan putte inn der. Hele livet i en liten bok, altså. Genialt.