Karl Ove Knausgård – Min kamp 5

Har Knausgård egentlig sagt noe virkelig interessant siden han skrev om å være småbarnsfar i Bok 2? Kan dette virkelig kalles god litteratur?

Når jeg nå er ferdig med bok nummer fem i denne serien, sitter jeg med det samme inntrykket som jeg gjorde etter å ha lest både Bok 3 og 4. Alle tre er ålreit underholdning og har mange morsomme anekdoter og mye man kan kjenne seg igjen i fra barndom, ungdom og som ung voksen. Men jeg stiller meg fortsatt de samme spørsmålene.

Bok 5 tar for seg Knausgårds tid som student i Bergen. Vi følger ham fra han begynner på Skrivekunstakademiet som naiv nittenåring, via litteratur- og kunsthistoriestudier på Universitetet i Bergen, bijobber i psykiatrien og en sløv tilværelse som sivilarbeider, helt til han flytter derifra i begynnelsen av tredveårene. Handlingen er strukturert rundt tre forskjellige jenter: Ingvild, Gunvor og Tonje.

Ingvild – den han aldri fikk

I starten av romanen har han nettopp møtt Ingvild. De flytter samtidig til Bergen for å studere og Karl Ove er hodestups forelsket. Ingvild virker også som om hun er ganske fascinert av ham, men etter et par ganske flaue møter dem imellom ender hun opp med å avvise ham til fordel for broren hans Yngve. (Seriøst? Er det mulig? Jeg trodde menn liksom skulle ha en sånn «bro code»-greie som gjør at de aldri tar hverandres damer? Også broren, da! Neinei, Yngve, ikke bra!)

Karl Oves tid på Skrivekunstakademiet følger omtrent samme progresjon som forholdet til Ingvild. I begynnelsen er han entusiastisk og stolt over å gå der, men han får en del dårlige tilbakemeldinger fra lærere og medelever sånn at han raskt mister noe av gløden:

det var mange klisjéer og stereotypier, ja, for [Trudes] del var det så mange at det nesten ble uleselig […]. Det samme ble sagt hver gang, litt høflig ros for syns skyld, som at det var levende fortalt, før de sa at det var klisjéfylt, stereotypt, kanskje litt umodent.

Han får mindre og mindre selvtillit og begynner å skulke timene. Etter det fordriver han stort sett tiden med plater, fyll og runking. Han spiller også i band med broren, og det de kommer opp med når de skal navngi seg selv blir for meg høydepunktet i denne delen av boka: De er innom Mao, Di Derrida-da, Holokaustisk soda, Etnisk rensekrem og Finn Iunker og sjøflyene, før de velger det herlig pretensiøse Kafkatrakterne.

Gunvor – krykken

Når Karl Ove endelig gir opp drømmene om Ingvild, møter han trygge og snille Gunvor. Forholdet varer i fire år, og de flytter sammen etterhvert. I denne perioden studerer Karl Ove litteraturvitenskap på universitetet samtidig som han fortsatt prøver å skrive noe som kan utgis. Han får det ikke til, og selvtilliten krymper ytterligere. Tilsynelatende er det ene og alene Gunvors fortjeneste at Karl Ove ikke går fullstendig i bånn i denne perioden, men det virker likevel som om han forstår ganske tidlig i forholdet at det ikke kommer til å vare.

Selv om Karl Ove ennå ikke får til å skrive skjønnlitteratur, gjør han det relativt skarpt som anmelder. Beskrivelsen hans av Stig Sæterbakkens skrivemåte er en perle:

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet […]. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det.

Ja! Det er akkurat sånn Sæterbakken skriver! Synd Knausgård endte opp med å stryke det…

Tonje – den forsmådde eksen

Når Karl Ove blir sammen med Tonje er han på vei til å oppgi forfatterdrømmen og forsone seg med at det er akademiker han skal bli. Nesten ved et tilfelle kommer han likevel i kontakt med et forlag og klarer for første gang å utvikle noe som ligner på en personlig fortellerstemme. Når hans første roman Ute av verden blir utgitt sitter han likevel igjen med en følelse av «var dette alt?» og ting skrur seg til, både i forbindelse med skrivingen og Tonje.

Karl Ove har igjen en lang periode hvor han ikke får til å skrive, og siden er han utro og blir beskyldt for voldtekt. Selvtilliten synker om mulig enda noen hakk, så når faren hans dør like etterpå, tar han endelig et valg: Han skal bli et godt menneske! Å bli et godt menneske innebærer imidlertid å reise fra Tonje, så han drar derfor først ut på en øy i havgapet for å tenke, og reiser deretter til Sverige. Det som skjer siden er allerede inngående beskrevet i Bok 1.

Klisjéfylt, stereotypt og kanskje litt umodent

Hadde denne historien blitt presentert som en rekke innlegg på en blogg Knausgård skrev om sitt eget liv, så hadde jeg kjøpt det. Glatt. Hendelsene han gjengir er lette å kjenne seg igjen i for alle som har tilbragt litt tid i et studentmiljø; her er studentfester og småkriminelle handlinger begått i fylla, bandstarting, jenteproblemer og eksistensiell angst. Alle ting jeg, og mange med meg, kan identifisere oss med og tenke tilbake på med nostalgiske knis og fnis.

Men dette er ikke en blogg. Det er en roman utgitt i (snart) seks bind. Det er flere tusen sider innbundet og utstyrt med smussomslag, og jeg merker at jeg sliter litt med å akseptere premisset her. Hva er det egentlig som er så interessant i disse bøkene? Det er iallefall ikke de sterke observasjonene og beskrivelsene av Livet. Når et nytt menneske introduseres i fortellingen er fremstillingene nærmest komiske i sin mangel på noe annet enn komplett overfladiske iakttagelser. Som når Karl Ove møter Irene, ei jente han har sommerjobb ilag med:

Hun var lang og slank, hadde lyst, kortklippet hår, blå øyne, høye kinnben. Hun var vakker på den kjølige måten jeg alltid hadde blitt tiltrukket av.

Var det noen som sa kiosklitteratur? Dette holder da virkelig ikke mål? Litterært sett? Og han sier det jo egentlig selv, eller lærerne og medelevene hans på Skrivekunstakademiet sier det: prosaen er platt, fortellingen kommer aldri inn under overflaten, han utnytter ikke stoffet godt nok.

Stiv prosa

Det er ikke det at Knausgård ikke har noe å skrive om. Etter gjengivelsen å dømme så hadde unge Karl Ove nok å stri med og kunne sikkert hatt godt av en real omgang med samtaleterapi. Han har helt klart opplevelser som mange kan identifisere seg med, inkludert meg, samtidig som jeg tror at disse opplevelsene er hakket drøyere enn den jevne borgerlige leser sine, og at de derfor aktiverer skandalehungeren i oss. For det er ikke den store litteraturen vi er ute etter når vi leser Knaus. Det er ham. Det er fortellingene om kjærestene, forfatterambisjonene og den kontrollerende faren.

Men hva er det da som rettferdiggjør å utgi dette i romanform og ikke på en emoblogg eller som føljetong i KK (og da mener jeg ikke Klassekampen)? For Knausgård setter aldri opplevelsene sine inn i noen større sammenheng. Fortellerstemmen er så nær på unge Karl Ove at vi aldri ser noe mer enn det han ser, eller opplever noe annet enn det han opplever. Det finnes ingen distanse mellom den over førti år gamle fortelleren og den tyve år gamle hovedpersonen. Fortelleren Knausgård ser aldri unge Karl Ove på avstand og sier noe om ham som den voksne fortelleren han er, han holder seg tett på. Så tett faktisk, at jeg sitter der og lurer på om den førti år gamle Knausgård i det hele tatt har modnet siden han var tjue.

Hadde jeg vært seksten, og synes at det var kjempegøy med fortellinger om fyll, fester og å spille i band, så hadde jeg sikkert digga denne boka. Men jeg er tredve, og jeg forventer mer enn en tabloid gjengivelse av studentlivet i Bergen. Jeg forventer litteratur! Jeg forventer at forfatteren skal fortelle meg noe jeg ikke visste fra før, noe som belyser livet hans (eller mitt) på en interessant måte. Og det har han ikke gjort siden noen spredte passasjer i Bok 2.

Hvis Sæterbakkens prosa var en kjempekuk, så er Knausgårds et samleie med for tidlig avgang. Min Kamp er som en penis som står og pulserer av lyst, men som får utløsning etter en tre-fire jokk. (Et problem han faktisk sliter med i begynnelsen av Bok 5) Han fyrte av alt det litterære kruttet i Bok 1 og 2, og nå ligger han bare og rugger frem og tilbake for å dekke over at han ikke har annet å komme med enn en kiosklitteraturlignende beretning om damene sine. Han slår imidlertid Sæterbakken, det skal han ha, for mens Stig aldri blir helt stiv så får iallefall Knausgård pult. Om enn bare såvidt.

Sigrid Undset – Jenny

Hvis man ikke kan trene sin vilje til å beherske sine stemninger og drifter og den slags, sier hun – hvis man ikke lenger er herre over seg selv, gjør man best i å skyte seg, sier Jenny.

Ifølge filosofen Hume er ett kjennetegn på et kunstverks kvalitet at verket har tålt tidens tann, eller bestått the test of time. I litteraturen kan man si at et litterært verk har bestått prøven når det fortsatt berører oss, selv hundrevis av år etter tilblivelsen. De hundre årene som er gått siden Jenny (1911) ble skrevet inneholder radikale kulturelle forandringer, spesielt sett fra et kvinnesynspunkt. Konteksten som Undset baserte seg på da hun skrev boken er ikke der lenger. Derfor er det legitimt å spørre: Er det fortsatt mulig å lese en bok som Jenny og kjenne seg igjen i den? Føles den relevant for leseren personlig? Eller er den på vei over i den kategorien av eldre skjønnlitteratur som er interessant mer som historiske dokumenter enn som litterære storverk?

Den store reisen og idyllisering av eksilet

Jenny er Undsets tredje roman. Den regnes som gjennombruddet, selv om hun allerede hadde gjort seg bemerket med den famøse utroskapsskildringen i Fru Marta Oulie (1907). Unge Undset likte nok å sjokkere, og fortellingen om Jenny er ikke mindre kontroversiell. Malerinnen Jenny Winge forlover seg først med studenten Helge Gram, for så å bryte forlovelsen og inngå et forhold til hans far. Hun føder så farens, Gert Grams, barn, men nekter å gifte seg med ham. Når så barnet etter kort tid dør, prøver hun å komme seg til hektene igjen og tilbake til kunsten, men ender opp med å ta livet av seg på sitt leieværelse i Roma.

Romanens første setninger setter stemningen og bringer oss til det eksotiske og stemningsfulle Roma: «Musikken kom oppover Via Condotti nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten». Her er musikk som strømmer mot oss fra dunkelt belyste gater med eksotiske navn, allerede på første side. Så sveiper Helge Grams blikk over Jenny, og leseren blir introdusert for henne for første gang. Hun er høy og blond og skiller seg ut blant de mørke romerne. Sammen med venninnen Cesca, som tross i navnet også er norsk, vandrer hun gatelangs på jakt etter billige smykker og pittoreske kaféer, før de drar på ’Roma-rangel’ natten igjennom. En tilværelse som innbyr til romatiske eventyr og dramtiske vendinger.

Alle de viktigste karakterene har (eller de har hatt) et selvutviklingsprosjekt. Det er Jenny og Cesca, samt alle deres malervenner (inkludert vennen Gunnar Heggen), som bor i utlandet for å utvikle seg kunstnerisk. Det er Helge Gram som måtte komme seg ut av Norge og dra til Roma for å skrive en avhandling. Og til sist er det Gert Gram som tilbragte et år i Italia da han var ung og studerte til maler.

Ideen om å komme seg ut av det hjemlige Norge for å utvikle seg kunstnerisk og finne seg selv behandles gjennomgående i romanen. Den første ordentlige samtalen Jenny har med Helge Gram går ut på hvordan de begge måtte komme seg ut av Norge for å kunne arbeide. Tanken bak synes å være at bare i det fremmede kan man egentlig finne seg selv. I det hjemlige Norge er man aldri alene, man har alltid forpliktelser til venner og familie og vaner og uvaner som man ikke kommer bort ifra. Når man kommer seg ut står man imidlertid fritt til å velge seg et liv helt på egne premisser.

Jenny forteller Helge om sine grunner for å reise utenlands:

Det er jo det som er de vidunderlige med å komme ut – all påvirkningen av mennesker som man tilfeldigvis lever sammen med hjemme, den oppheves. Man må se med sine egne øyne, og tenke for seg selv. Og man skjønner, det avhenger aldeles av en selv hva man får ut av reisen – hva man evner å se og oppfatte, og hvordan man steller seg, og hvem man velger  å la seg påvirke av. Og man lærer å forstå, det avhenger bare av en selv hva man får ut av hele livet.

Trangen til å rømme fra hverdagen for å utforske seg selv er høyst aktuell også i dag. Mens Roma har utspilt sin rolle som kreativ leirskole for nordiske kunstnere og forfattere, er det nå Berlin som bidrar til deres selvutviklingsprojekt ved å gi den samme følelsen av frihet og inspirasjon. Vi finner de samme argumentene for å dra da som nå; Norge har så mange begrensninger. Bare i utlendigheten er det mulig å finne seg selv og kjenne seg selv. Her hjemme blir det for mange forpliktelser, og for mange mennesker som forventer at man skal ha en viss rolle. Der ute i det ukjente er det derimot mulig å møte verden som et fritt menneske.

Likevel er det i den kjedelige hjemlige hverdagen at personene i romanen virkelig blir prøvd som mennesker. Det er først når Jenny og Helge kommer hjem og opplever hverdagslivet med masete familier og forslitte forhold, at Jenny oppdager at kjærligheten hun føler for Helge ikke er sterk nok. Da de vandret hånd i hånd over campagnaen og skar initialene sine inn i kaktusplanter var alt såre vel, men når de kommer hjem og møter hverdagen, da holder ikke forbindelsen lenger.

Det er som om Undset gjør narr av holdningene til sine egne karakterer. De har alle sine idealer om hvordan enkeltindividets frihet danner grunnlaget for personlig og kunstnerisk utvikling; det skaper sterke mennesker. Likevel blir det hjemlige avgjørende for dem. Jenny selv synes å ha gjennomskuet dette når hun mot slutten av romanen lengter tilbake til det bekymringsløse livet hun levde før hun begynte å lefle med romantiske forhold: «Hun ville dit ned igjen, hvor hun en gang hadde følt seg fri og sterk – alene, bare med sitt arbeid. Hun lengtet efter det – og efter vennene, de pålitelige kamerater, som ikke kom hverandre så nær at det gjorde vondt, men levde side om side med hver sitt eget – og det som var deres alle – tillit til sine evner, glede ved sitt virke». Styrken hun følte ved å være alene i det fremmede er ikke noe hun kan gå tilbake til etter å ha opplevd nærhet; den personaen hun har skapt seg i sitt romantiske eksil er kun en fiksjon.

Kjærlighet er ærlighet

Undset utforsker kjærlighetens vesen i Jenny. Dette gjør hun gjennom beskrivelsene av hovedpersonens forhold til diverse menn, samt sammenligning av henne med venninnen Cesca. Cesca lever bohemlivet til fulle, med gutter, vin og sang. Jenny derimot, er langt mer reservert. Jentene satser begge på å slå seg opp som malere, et yrke Undset selv aspirerte til i sine yngre år. De er i Italia for å utvikle seg som kunstnere, en reise Undset også foretok i forkant av arbeidet med Jenny. Men mens Undset reiste tilbake med kimen til en klassiker i kofferten, går det ikke like godt med de unge venninner.

Cesca er nervøs av seg; vi blir tidlig introdusert for hennes lunefulle vesen og svake hjerte. Hun er også veldig vakker og koketterer stadig for nye menn som hun ikke vet hva hun skal gjøre med. Jenny fremstår på sin side som selve inkarnasjonen av stoisk ro. Hun fungerer som en kombinasjon av storesøster, psykolog og life coach for Cesca når denne dummer seg ut sånn som hun gjør, med diverse menn, utidige raserianfall og humørsvingninger. Det kommer imidlertid tidlig frem at roen Jenny besitter mer er redsel for å miste seg selv enn egentlig livsvisdom. I en alder av åtte og tyve har hun aldri kysset en mann, og ordentlige venner har hun ikke før hun reiser hjemmefra og tar til å leve bohemlivet i utlandet.

Jennys beherskede og rolige fremtreden forklares gjennom oppveksten hennes. Hun mister sin far tidlig og deretter også sin stefar. Til moren har hun aldri følt at hun kan vise sitt sanne jeg, i frykt for å bekymre henne. På skolen fant hun seg ikke til rette og hadde egentlig ingen venner bortsett fra et par dårlige venninner i ungdomsårene. Målet om å bli malerinne har hun jobbet beinhardt for å nå. Og det er kanskje først når hun har nådd mer eller mindre dit hun vil at hun tillater seg selv å slappe av og se etter de andre tingene som livet kan ha å by på.

Du svake menneske

Når Jenny blir kjent med studenten Helge Gram innleder hun et forhold til ham mer av lyst til å utforske kjærligheten enn fordi hun er forelsket. Hun forstår det imidlertid ikke selv før de er forlovet og reiser tilbake til Norge. I Norge får hun møte familien til Helge, hans unnvikende far og dominerende mor. Hun innser at hun ikke vil klare å leve med all bitterheten og hemmelighetskremmeriet som følger med familielivet hans, og avslutter forholdet. Derfor virker det noe søkt at Jenny deretter innleder et forhold til Helges far. Riktignok hadde han også kunstneraspirasjoner da han var ung, men det skinner igjennom at Jenny aldri helt ser ham som sin like. Igjen inngår hun altså et forhold mer fordi hun kan enn fordi hun så gjerne vil.

Først etter å ha født Gert Grams barn, som dør etter kort tid, og vendt tilbake til Italia for å jobbe, finner Jenny det som kunne ha vært sann kjærlighet. Hennes gamle venn, maleren Gunnar Heggen, blir forelsket i henne og prøver å overtale henne til å inngå et forhold med ham. Jenny vil imidlertid ikke. Hun har innsett hvor vanskelig det er å leve det rene og ubesudlede livet som var hennes ideal mens hun fortsatt levde tilbaketrukket og reserverte seg fra å åpne seg for andre mennesker. I møte med livets realiteter blir det for tøft for henne å leve opp til sine egne moralske standarder. Hun mener derfor at det ikke er nok igjen av henne til å kunne leve et liv med Gunnar.

Jenny skyter seg ikke. Hun skjærer seg i håndleddet med en foldekniv, det første og beste redskapet hun finner når hun i nest siste kapittel tar livet av seg. Spørsmålet er: Hvorfor? Hun har riktignok mistet et barn, men det synes ikke å være sorgen som gjør at hun tipper over. Sosiale sanksjoner er heller ikke en sannsynlig årsak, da de eneste som vet om Jennys eskapader aksepterer dem uten videre.

Som den nyrealisten hun er, gir Undset sin hovedperson alene det hele og fulle ansvaret for sitt eget liv. Derfor gjør Jennys erkjennelse av at hun ikke klarer å leve opp til egne idealer for vondt for henne. Hun har ligget med både far og sønn Gram, selv om hun ikke elsket noen av dem. Hun har innledet forhold til mennesker hun ikke har noen intensjon om å forholde seg til livet ut. Hun som har foredratt for Cesca om å være sterk, sann og tro mot seg selv var også vinglete og veik når det kom til stykket. Erkjennelsen av at hun ikke er herre over sine stemninger og drifter, at hun er svak, blir en for stor kamel å svelge for den ærekjære Jenny Winge.

Tidens tann

I dag er det vanskelig å akseptere at noen tar livet av seg fordi de ikke er tro mot seg selv. Hele ideen risikerer lett å framstå som ganske umoden, og Jenny Winge står igjen som litt av en emo. Hvorfor Gunnar Heggen uten problemer klarer å ha flerfoldige uforpliktende forhold før han forelsker seg i Jenny, mens hun selv går til grunne av det samme, er også et spørsmål det er verdt å stille.

De to siste kapitlene virker i bunn og grunn ganske forserte. Først på grunn av Jennys bare halvmotiverte selvmord, og deretter på grunn av Gunnar Heggens reaksjon. Mens Jennys og Gunnars forhold inntil da er nøkternt og realistisk skildret, og vennskapet og kjærligheten dem imellom synes ganske sannsynlig, blir plutselig den nøkterne Gunnar en følelsesstyrt plaprende tulling. Han blir med ett veldig sentimental og går og susser på en lokk fra Jennys hår. Under et besøk på kirkegården overveldes han på melodramatisk vis av sorgen og strekker armene gråtende mot himmelen. Siden Gunnar tidligere blir beskrevet som en overveiende rasjonell mann, virker disse siste handlingene hans ganske umotiverte.

Likevel, inntil den noe tilkjempede slutten, er karakterene velskrevne og troverdige også den dag idag. Alle kjenner jo en Cesca, som får altfor mye oppmerksomhet siden hun er så pen. Eller en tilbakeholden Jenny som det tar lang tid å komme under huden på. Eller en som kvinnebedåreren Gunnar som etter flerfoldige år forelsker seg i en venninne. Det er ikke personene i seg selv som virker forserte, men historien de er satt til å spille ut. Det er som om de blir fanget i den tradisjonelle romanformen og i en historie som de ikke passer helt inn i.

Undset har helt klart prøvd å skrive en sterk kvinneskikkelse i Jenny. Hun er selvstendig og hun har karakter; hun bryter med konvensjonene. Når Undset dreper Jenny er det som om hun gjør det bare fordi hun føler at hun må, fordi det er sånn en roman skal skrives. Og her ligger det største problemet med å lese boken hundre år senere. Mens personkarakteristikkene fortsatt virker interessante og innsiktsfulle, har ikke selve historien som fortelles tålt tidens tann. Tidligere i litteraturhistorien har det å være en utradisjonell kvinneskikkelse ofte resultert i at du må dø (Anna Karenina, Lady Macbeth, Hedda Gabler, Marguerite Gautier/Violetta Valéry, Cathy Earnshaw osv). Kanskje hadde Undset ennå ikke de litterære redskapene som skulle til for å skrive en kvinneskikkelse som var både sterk og lidenskapelig, og som kunne overleve bokens siste sider?

Innlegget er publisert i Biblioteket 01/2011