Et teppe av bitte små, henrykte edderkopper

Noen kaller det hekt, andre kaller det besettelse. I Sommerboken beskriver Tove Jansson fenomenet så presist at det gjør vondt. Ved hjelp av en liten jente og en katt.

Omslagsbilde av Sommerboken av Tove Jansson

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting.

Hele sommeren bor lille Sophia på en øy med faren og farmoren sin. Hele verden består av bittesmå eventyr; i båten, i blomsterbedet utenfor huset, eller på naboøyene hvor familien drar for å fiske.

Sophia en katt. Mappe. Først er Mappe varm og kjærlig, han ligger i oppvaskbaljen og sover, og er så liten at han nesten ikke kan gå. Sophia gir ham all sin kjærlighet. Men når Mappe vokser til er han ikke interessert i være noen kjælekatt. Han vil jakte på fugler og mus, og iallefall ikke sove i sengen til Sophia.

Vet du hva, sa Sophia. Noen ganger tror jeg at jeg hater Mappe. Jeg orker ikke elske den lenger, og jeg tenker på den hele tiden!

Sophia vil så gjerne at Mappe skal være kjærlig. Hun venter på at Mappe skal elske henne tilbake og gjengjelde all den kjærligheten hun har gitt ham. Men han kan ikke, han er ikke interessert. Han er bare ikke sånn, han er jo en villkatt hvis natur er å drepe fugler. Følelsene til Sophia kan han ikke forstå.

Sophia blir mutt og lei seg, hun vil ikke snakke med Mappe lenger. Han fortsetter som før. Og hvem kan egentlig klandre ham?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og hvis jeg tilgir ham, så er det ikke noe morsomt når han ikke bryr seg om det! Og farmoren fant ikke noe å svare.

Naboene kommer på besøk en dag, og de har med seg en katt. Den er dorsk og kjærlig. Vil bare ligge i solen og bli degget for. Naboene vil ikke ha den, de trenger en katt som jager mus. Løsningen er opplagt, de bytter katt!

Alt ser ut til å være ordnet til det beste. Den nye katten maler der den ligger på fanget og blir kost, men nei, den er ikke som Mappe. Det hjelper ikke å bytte ut én katt med en annen, for hun vil ikke elskes av denne katten, hun vil elskes av Mappe!

For hva er den verd egentlig, kjærligheten, hvis den ikke kommer fra noen du elsker? Og når katten elsker mer og mer, så elsker Sophia mindre og mindre.

Jeg vil ha Mappe tilbake! skrek Sophia.
Du vet jo hvordan det blir, sa farmoren.
Det blir fælt, sa Sophia alvorlig. Men det er Mappe jeg elsker.
Og så byttet de katt igjen.

Jennifer Egan – A Visit from the Goon Squad

Innholdet klarer ikke fylle formen når Jennifer Egan beskriver tidens tann. 

Romanen A Visit from the Goon Squad har mange likheter med Freedom av Jonathan Franzen som jeg skrev om i forrige innlegg.  Begge ble utgitt i 2010, og begge virker merkelig daterte i sine forsøk på å forklare samfunnsutviklingen de siste tiårene, selv om det bare er syv år siden de kom ut. Men der Franzen følger én amerikansk middelklassefamilie, så er Egans persongalleri mer løselig forbundet med hverandre.

Tiden er en bølle

A Visit from the Goon Squad forsøker å beskrive hvordan tiden løper ifra en, og følelsen av å være fanget i et liv man ikke kjenner igjen. Hvordan havnet jeg her? spør personene, med ulik grad av fremmedgjort distanse til sitt eget liv.

Romantittelen spiller på begrepet «goon», som beskriver en stor og sterk person, gjerne bøllete og dum. Ordet brukes ofte om dørvakter, sikkerhetsvakter, militære eller andre store sterke menn som handler med voldsom kraft uten at det foreligger noen åpenbar eller forsvarlig grunn for voldsomheten.

Perspektivets makt

Formmessig sett, er A Visit from the Goon Squad rett og slett lekker. Fortellerstemmen hopper fra person til person, og varierer mellom jeg-fortellere som forteller sin egen historie, og en tredjepersonforteller som følger perspektivet deres tett. Romanen er nesten filmatisk i hvordan den vever sammen livene til personene. Perspektivet veksler og leseren får se den ene personen gjennom en annen persons øyne, for deretter å se dem begge gjennom øynene til en tredje person.

Livene som blir grundigst belyst er Sasha Blake og Bennie Salazar. Sasha fremstår først som en småkleptoman, nettdatende terapipasient som ikke virker videre sympatisk. Men utover i romanen, når livet hennes beskrives gjennom andres øyne, så nyanseres bildet.

Med Bennie Salazar er det motsatt. Han skildres først sett gjennom de forelskede øynene til en ungdomsvenninne, noe som gjør det lett å sympatisere med ham. En sympati som varer selv etter at han beskrives mer og mer som en dust. På den måten viser Egan hvor mye perspektivet har å si for oppfattelsen av en situasjon. Et menneske ser annerledes ut alt etter øynene som ser, og det er vanskelig å dømme kun etter ett perspektiv.

På overflaten

Selv om stilen og formen i romanen er imponerende, så fylles den ikke av et like imponerende innhold. På samme måte som Franzen sikter for høyt i sitt forsøk på si noe om hele samfunnet, så sikter Egan høyt i sitt forsøk på å beskrive tidens ubønnhørlige vold mot menneskene. Men romanen holder seg alltid på utsiden, og når liksom aldri helt inn til den leden den forsøker å beskrive.

Jonathan Franzen – Freedom

Forfatterambisjonene er så store i Freedom at romanen vokser fra seg selv.

Jonathan Franzens Freedom er en slags generasjonsroman. Den beskriver familien Berglund, bosatt i St. Paul, Minnesota. Foreldrene, ekteparet Patty og Walter møter hverandre i studietiden og gifter seg og får barn altfor tidlig. Patty er husmor og Walter prøver så godt han kan å jobbe for å redde verden, spesifikt miljøet. Historien skildrer søsknene og foreldrene deres, og prøver å vise hva familiebakgrunnen betyr for hvordan de utvikler seg som personer. Deretter dreier fortellingen seg gradvis over på barna, Jessica og Joey.

Fortellingen om familien Berglund knyttes an til de store spørsmålene i amerikansk historie og politikk de siste tretti årene: Hvor går grensene for personlig frihet? Når ødelegger den personlige friheten for samfunnet som helhet? Og konflikten mellom miljøhensyn og behovet for stadig økonomisk vekst.

Flau Flaubert

Romanen forsøker å skildre hvilke konsekvenser frihetstanken har på et overordnet politisk nivå, og den forsøker å vise hvordan friheten påvirker mennesker på det personlige planet. Patty Berglund har vært hjemmeværende mor for sine to barn, mens Walter har jobbet for å forsørge dem. Når barna vokser opp har hun hverken lyst eller mulighet til å begynne å jobbe. Siden mannen hennes tjener godt har hun frihet til å gjøre akkurat hva hun vil, men hun vet ikke hva hun vil. Så hun blir deprimert av det. Som en moderne Madame Bovary rømmer hun inn i bøkene og lengsel etter en annen mann, familievennen og rockemusikeren Richard Katz.

Walter er derimot en hardtarbeidende mann som tror at bare han er god nok, og bare han jobber hardt nok, så vil ting gå bra. Det gjør de selvfølgelig ikke. Som i Gustave Flauberts klassiker, er det ingenting noen andre kan gjøre for å redde Patty ut av depresjonen hun synker inn i etter for mye lediggang. I motsetning til hos Flaubert, så oppleves det imidlertid ikke som spesielt interessant. Selv om forfatteren gjentar at Patty er smart og vittig, så oppleves hun sjelden sånn. Hun står aldri frem som noe annet enn en gjennomsnittlig misfornøyd husmor, og lengselen hennes blir aldri spesielt rørende eller trist.

Kjærlighetens makt

Generasjonskløften trer forsøksvis frem som et bærende element i Freedom. Hvordan betinges barna av situasjonen de har vokst opp i, politisk og økonomisk? Datteren Jessica blir aldri mer enn en sjablong, men i sønnen Joey virker det som Franzen prøver å vise en slags moral.

Joey vil ha penger, det er hans dypeste drift. I motsetning til foreldrene er han republikaner. 9/11 skjer rett etter at han har flyttet hjemmefra for å studere. Han er på sitt mest påvirkelige og formbare, og angrepet initierer en konservativ politisk holdning.

Lenge kjemper Joey mot kjærligheten til barndomskjæresten Connie, fordi hun ikke passer inn i fremtidsvisjonen han har av seg selv som styrtrik businessmann. Han drømmer om å tre inn i en verden av raske biler og raske kvinner, men innhentes av følelsene til slutt. I Joeys reise mot å innse sin kjærlighet og sårbarhet finnes de mest interessante partiene i Freedom. Han opplever en slags dannelsesreise, en moderne variant av den klassiske moralen i Voltaires Candide: det er i de nære tingene at lykken ligger, man skal dyrke sin hage.

Intet nytt under solen

Skildringen av hvordan de forskjellige personlighetene blir til og hvordan dynamikken i familien Berglund forandrer seg med årene, er tidvis underholdende og gjenkjennelig. Men den holder seg på overflaten og når aldri de helt store emosjonelle dybdene. Derfor blir den heller aldri spesielt interessant. Den politiske rammefortellingen lider samme skjebne og oppleves som noe langdryg og utenpåklistret.

Freedom er stort anlagt og prøver å være en Stor Amerikansk Roman. Det er den ikke. Men den er helt ok innimellom.

Kulturmannen

Foto: Wasfi Akab

En viss tilårskommen komponist skjenket meg villig med vin på en etterfest etter en konsert vi hadde gjort med stykkene hans. Jeg var omtrent 22. Han siterte Amalie Skram.

Jeg hadde nok en slags rå sårbarhet på den tiden som kunne virke tiltrekkende på et aldrende kunstnersinn. Vinen tok jeg, men gjorde narr av flosklene han ville sjarmere meg med. Det var sånn jeg var på den tiden. Etterhvert mistet han interessen. Mistet jeg med det noen muligheter som jeg ville fått hvis jeg hadde smigret ham?

Nei, det tror jeg ikke, ikke i det hele tatt.

Et par år senere var det en sangerkollega som ble utsatt for en lignende, men mer innstendig oppmerksomhet fra en annen tilårskommen komponist. Hun var hyggeligere mot ham og fikk et renn av e-post i etterkant med pseudo-intime betroelser. Noe hun synes var ganske pinlig. Etter en liten periode hvor hun svarte ham, av ren høflighet (og kanskje litt av forfengelighet), avsluttet hun det. Har dette hatt noen effekt på karrièren hennes?

Ikke i det hele tatt.

Fragile egoer

Kulturmennene vil så gjerne ha bekreftelse og emosjonell intimitet, men de har ikke modenheten til å takle det. De har et stort sort hull i sjela, som krever oppmerksomhet og lindring. Istedenfor å jobbe seg gjennom problemene sine som ordentlige folk, så prøver de å fylle hullet med beundring. Grunnen til at de skriver, eller lager kunst, er ofte fordi de vil folk skal lese dem og se dem, beundre dem, gi dem anerkjennelse og elske dem. Men elske selv, det kan de ikke.

Egoene deres er ekstremt fragile! Som barn. Derfor søker de kvinner de kan holde på avstand. Som beundrer dem på et vis. Unge, lett påvirkelige, uten erfaring, som ser opp til dem og nærer deres grandiose forestillinger om dem selv.

Kvinnene tror de én gang vil få noe tilbake. Det gjør de ikke. De mister seg selv i ventingen, blir usikre og nevrotiske. Vil at mennene skal forstå, se. Vil ha en oppreisning, en anerkjennelse av hvor mye de har gitt.

Ansvar

Det er lett å kritisere kulturmannen, gjøre narr av ham og le av hvordan han opptrer så barnlig. Vi vil at han skal se seg selv, ta ansvar for hvor dårlig han har oppført seg. Henge bjelle på ham så han ikke utnytter andre. Men vi må ikke glemme de som gir kulturmannen betydning og makt.

Vi har et ansvar selv. Som unge kvinner. Et ansvar for ikke å mate kulturmannens beundringsbehov. Selvfølgelig, en 17-åring som knapt har opplevd oppmerksomhet fra mannekjønnet har muligens ikke så mye å stille opp med om en kulturmann valser inn og vil annektere henne som muse. Men er du i tjueårene og er voksen med utdannelse, da må du selv ta ansvar for hvem du inngår i romantiske relasjoner med. For vi  ikke mate kulturmannens ego for å komme noen vei i kulturlivet.

Finn en egen posisjon

Innse at du har makt selv, kvinne! Du har ditt eget lys, og har makt til å si at en kunstners virke ikke gir dem dispensasjon til å behandle andre mennesker dårlig. Du har makt til å si at noen er personlig patetisk, selv om de er gode til å spille eller skrive bøker eller male. Kulturmannen har bare betydning så lenge du gir ham den. Du trenger ham ikke, du trenger bare deg selv.

Et nittitalls enhitsvidunder og en god metafor i Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Roen er under vann.
Foto: Tim Parkinson, flickr

Det er bare stressende å prøve å holde seg på overflaten, det er mye finere å stå støtt på bunnen, uten å synke ned i hull, stå med føttene i tang og sand, se solstrålene glitre gjennom havoverflaten.

Vi snakker ofte om overfladiske mennesker, og om dype mennesker. De dype menneskene tenker vi er flinke til å snakke om følelsene sine, mens de overfladiske, de snakker om interiør.

Det handler ikke om det.

For å holde deg på overflaten må du svømme og kave, hele tiden. Du er på vei et sted. Opp, eller bort. Og du ser ikke det som ligger under. Det er derfor du kaver sånn. Det gjør deg urolig å ikke vite hva som er under, samtidig vil du ikke se.

Fra bunnen er alt synlig. Ser du ned, ser du tangen som bølger rundt bena dine, sandkorn du virvler opp mellom tærne. Ser du opp, ser du menneskene som kaver. Bekymrer seg for små krusninger på overflaten. Mens du kjenner dønningene, de bølger gjennom deg, du står stille.

Gå til bunns med deg

Det er veldig få mennesker hun vil gå til bunns sammen med, og han er ikke en av dem.

Jeg tok hånda di da du kavet der oppe på overflaten, og du grep den hardt.

Du ville ikke kave. Ikke egentlig, du visste bare ikke hvordan å synke ned, slippe taket i det der oppe for godt. Du var redd du ville havne i mudder. At vannet rundt deg ville bli mørkt av møkk og få deg til å forsvinne. Da så du meg her i dypet og vannet var klart og rolig. Du sluttet å kave.

Men vi treffer ikke bunnen på samme sted, du og jeg. Du liker deg der borte ved korallene, med fisker og rare skjell. Jeg står her i sanda. Noen ganger vinker du derifra, viser meg en spesielt fargerik fisk. Jeg smiler tilbake.

Øyafestivalen 2013

Øya har rykte på seg for å kjøre en «du hørte dem her først»-linje med mange nyere, ukjente band på plakaten. I år virket det imidlertid som om de satset på litt vel mange dark horses uten at så mange av dem innfridde forventningene.

Kanskje er det fordi all «hip» populærmusikk nå for tiden enten høres ut som Bananarama, eller som de bandene som prøvde å høres ut som Motorpsycho på nittitallet? Jeg vet ikke. En noe laber festival var det nå uansett. Her er min oppsummering.

ONSDAG

DRÅPE Jeg hadde et smått kjedelig inntrykk av Dråpe fra før, så trodde dette var Cold Mailman under hele konserten. Ble likevel en fin og myk start på festivalen. (Med forbehold om at øl, teppe og solbading gjorde sitt for opplevelsen.)

BLACK DEBBATH Hadde Black Debbath gjort like stor suksess om de hadde vært seriøse? Nei, men det er bra håndverk for det. Konserten bestod av nesten like mye snakk som musikk, uten at det gjorde noe. De dro i gang en obskøn Øya-quiz og la inn en passelig mengde spark til Christian Ringnes’ runkesti på Ekeberg.

ALABAMA SHAKES er den type band som er safe å booke til et hvilket som helst 4th of July-arrangement eller lignende feiring av USAs storhet. Stødig, erkeamerikansk soulrock, men dønn mammavennlig. Det var mange som var veldig positive til dem på forhånd. Også jeg. Men vet ikke helt hvorfor, for det ble festivalens første skikkelige nedtur. Tannløst.

TAME IMPALA Festivalens søteste navn, og musikalsk fremsto de også som i overkant søte. Gikk for å spise istedet.

WU-TANG CLAN De skulle visst være seriøse denne gangen og veie opp for alle tidligere primadonna-fadeser. Det gjorde de. En høyst høflig scenefremtreden der alle fikk plass til å breie seg.

BLUR Hitsene ble pumpa ut som perler på en snor, og det holdt for meg. Allsang på Tender og litt uskyldig poging på Country House, samt den obligatoriske Song 2 som siste ekstranummer. Godkjent fra gamle helter.

Wu-tang clan
Hvem har skapt alle fuglene? Wu-tang Clan?

TORSDAG

OF MONSTERS AND MEN Kjempesjarmerende i regnet. Kommer helt sikkert til å se dem igjen.

DUNGEN Når konserten åpner med en følsom, halvsur tverrfløyte, da tenker man «Hey, herfra kan det bare gå én vei!» Men sannelig bar det ikke avsted i den andre retningen… Etter tre låter uten antydning til verken rytmiske eller tonale holdepunkter var det bare å gå. Vet ikke om det var lyden eller musikken eller bare en skikkelig dårlig Dungen-dag, men dette sugde. Og det sugde ikke bare i internasjonal festival-forstand, det sugde i kulturskolens årlige elevfremvisning-forstand.

METZ Etter å ha blitt eksponert for traumatisk tverrfløyte fra Dungen, var det deilig med hard, energisk indiemetal. Når vokalisten innleder siste låt med replikken «Hey, sorry guys, I broke this guitar. I hope it will last…», da veit du at det har vært en bra konsert.

RODRIGUEZ Joda, mannen er en legende, men dette var flaut. At han fortsatt er istand til å raute frem et par sanger legitimerer ikke en verdensturné. Og den krampaktige latteren fra publikum når han drar groviser mellom låtene. Nei. Nei. Nei.

CAT POWER Hvis jeg bare hadde hørt Cat Power hadde jeg hatt en strålende opplevelse, men scenefremtredenen trakk det hele ned. Flere av band-medlemmene hadde lydproblemer og dette viste de tydelig med mimikk og kroppsholdning. Verst av alle var hovedpersonen selv, Chan Marshall, som presterte å riste demonstrativt på hodet under nesten alle låtene. Rett og slett en uprofesjonell holdning til formidling og respektløs oppførsel overfor publikum. Suck it up og gjør det beste ut av det! Du ødelegger stemninga med surmulinga di!

FREDAG

HONNINGBARNA Energinivået og den ungdommelige arrogansen er til å bli imponert av, men musikalsk blir det for ensformig etter tre låter. Gleder meg til de blir litt eldre og mer raffinerte. (Ja, det finnes raffinert punk.)

 Funky, småpompøs pop med høy synth-faktor. Vokalist Karen Marie Ørsted tar oppmerksomheten og beholder den ubesværet gjennom hele konserten. Hun eier bandet og låtene. I like.

DISCLOSURE Eneste jeg sitter igjen med etter denne konserten er at navnet Disclosure får dem til å virke som et emo nu metal-band fra 2004.

JAMES BLAKE Det holdt med tre låter. Suuuuuuuuuuuutreeeeeeeeeeeeeeee.

NILS BECH Litt i overkant inspirert av Morrissey vokalmessig, men for en performance! Kler seg i palmeblader og sølvfolie med den største selvfølgelighet. Jeg vil ha mer.

KRAFTWERK Når vi snakker om legender, så har Kraftwerk gjort det eneste fornuftige legender kan gjøre når de først skal ut på turné: tatt oppmerksomheten bort fra seg selv. Med et retro 3D-show slipper publikum pinligheten i å se middelaldrende menn agere som fjortiser, og musikken bærer det hele med bravur. Stilig.

Nils Bech
Nils Bech agerer med eleganse på Sjøsiden scene.

LØRDAG

HAIM har ikke gitt ut noe album ennå, men har allerede rukket å bli…. yndlinger. Man skjønner hvorfor. Til tross for forkjølelse og stemmeproblemer ga de alt både musikalsk og scenisk. Fortsatt litt ujevnt i vokalprestasjonene og kommunikasjonen med publikum ble til tider litt frenetisk, men det går seg nok til. Muligens er de én av få up and coming-artister fra årets festival som faktisk sikter mot stjernene.

ANGEL HAZE Nok en sterk scenisk prestasjon. Digger dama, digger gnålestemmen, digger New York.

SHINING Jeg liker Shining. Jeg gjør det. Men det er så lett å komme med kommentarer om matchende outfits og boy band-sveiser, samt at youtube-hiten «epic sax-guy» har gjort det umulig å ta bredbent sax-spilling seriøst. Likevel, alltid gøy å poge i 7/8-takt.

SLAYER veide opp for all middelmådigheten på Øya i år ved å gi meg en av mine beste konsertopplevelser noensinne. For en timing! For en energi! Setlisten utfoldet seg med en rytmisk dramaturgi verdig en thrash metalens Shakespeare. Veggen av lyd ble ypperlig balansert med velplasserte pauser hvori vokalisten kunne dele noen bevingede ord med sitt publikum. Til og med lysdesignet bekreftet veggen av pulserende desibel med perfekt presisjon. Takk, Øya, takk.

Jørgen Munkeby
Epic sax guy?