Kulturmannen

Foto: Wasfi Akab

En viss tilårskommen komponist skjenket meg villig med vin på en etterfest etter en konsert vi hadde gjort med stykkene hans. Jeg var omtrent 22. Han siterte Amalie Skram.

Jeg hadde nok en slags rå sårbarhet på den tiden som kunne virke tiltrekkende på et aldrende kunstnersinn. Vinen tok jeg, men gjorde narr av flosklene han ville sjarmere meg med. Det var sånn jeg var på den tiden. Etterhvert mistet han interessen. Mistet jeg med det noen muligheter som jeg ville fått hvis jeg hadde smigret ham?

Nei, det tror jeg ikke, ikke i det hele tatt.

Et par år senere var det en sangerkollega som ble utsatt for en lignende, men mer innstendig oppmerksomhet fra en annen tilårskommen komponist. Hun var hyggeligere mot ham og fikk et renn av e-post i etterkant med pseudo-intime betroelser. Noe hun synes var ganske pinlig. Etter en liten periode hvor hun svarte ham, av ren høflighet (og kanskje litt av forfengelighet), avsluttet hun det. Har dette hatt noen effekt på karrièren hennes?

Ikke i det hele tatt.

Fragile egoer

Kulturmennene vil så gjerne ha bekreftelse og emosjonell intimitet, men de har ikke modenheten til å takle det. De har et stort sort hull i sjela, som krever oppmerksomhet og lindring. Istedenfor å jobbe seg gjennom problemene sine som ordentlige folk, så prøver de å fylle hullet med beundring. Grunnen til at de skriver, eller lager kunst, er ofte fordi de vil folk skal lese dem og se dem, beundre dem, gi dem anerkjennelse og elske dem. Men elske selv, det kan de ikke.

Egoene deres er ekstremt fragile! Som barn. Derfor søker de kvinner de kan holde på avstand. Som beundrer dem på et vis. Unge, lett påvirkelige, uten erfaring, som ser opp til dem og nærer deres grandiose forestillinger om dem selv.

Kvinnene tror de én gang vil få noe tilbake. Det gjør de ikke. De mister seg selv i ventingen, blir usikre og nevrotiske. Vil at mennene skal forstå, se. Vil ha en oppreisning, en anerkjennelse av hvor mye de har gitt.

Ansvar

Det er lett å kritisere kulturmannen, gjøre narr av ham og le av hvordan han opptrer så barnlig. Vi vil at han skal se seg selv, ta ansvar for hvor dårlig han har oppført seg. Henge bjelle på ham så han ikke utnytter andre. Men vi må ikke glemme de som gir kulturmannen betydning og makt.

Vi har et ansvar selv. Som unge kvinner. Et ansvar for ikke å mate kulturmannens beundringsbehov. Selvfølgelig, en 17-åring som knapt har opplevd oppmerksomhet fra mannekjønnet har muligens ikke så mye å stille opp med om en kulturmann valser inn og vil annektere henne som muse. Men er du i tjueårene og er voksen med utdannelse, da må du selv ta ansvar for hvem du inngår i romantiske relasjoner med. For vi  ikke mate kulturmannens ego for å komme noen vei i kulturlivet.

Finn en egen posisjon

Innse at du har makt selv, kvinne! Du har ditt eget lys, og har makt til å si at en kunstners virke ikke gir dem dispensasjon til å behandle andre mennesker dårlig. Du har makt til å si at noen er personlig patetisk, selv om de er gode til å spille eller skrive bøker eller male. Kulturmannen har bare betydning så lenge du gir ham den. Du trenger ham ikke, du trenger bare deg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s