The Duck Test

Omtale fra cappelendamm.no:
Siwa løper rundt på byen med hjertet i hånden, klar for å gi det til drømmeprinsen. Men hun er ikke interessert i å kaste trusa for noen som ikke er ute etter det samme som henne, til guttenes store fortvilelse. Siwa har også en liste med krav «Mr. Right» pent må leve opp til.

Men hele tiden finner hun feil og mangler på fyrene hun dater. Dermed blir listen over krav lenger og lenger. Og tiden knappere og knappere…

Luremus er en roman om å finne den rette. Med andre ord en roman om frustrasjon, forelskelse, noia, overanalysering – og sex.

På forsommeren ble Elin Rises debut Luremus utgangspunktet for en opphetet debatt. I Aktuelt på NRK kalte Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger boka for «chick lit» og «mykporno», uten i det hele tatt å ha lest den. Deretter skrev forlegger Anders Heger på Cappelens blogg at Krøger ikke var mye til anmelder, siden hun ikke hadde lest boka før hun uttalte seg.

Debatten raste så avsted i en rekke forskjellige retninger:

  • Heger brukte John Erik Rileys roman Heimdal, California som et eksempel på at Krøger ikke leste bøker før hun uttalte seg om dem. Siden Krøger var den eneste anmelderen som ikke likte Riley, mens boka ellers fikk gode kritikker, antydet Heger at hun ikke kunne ha lest den boka heller.
  • Forfatter Kristin A. Sandberg kritiserte Hegers og Rileys bruk av blogging og twitter som medium for å skape blest om egne bøker. Hun satte blant annet spørsmåltegn ved hvordan Riley, og andre ansatte i Cappelen Damm, gjør utstrakt bruk av sosiale medier for å markedsføre seg selv og bøkene de gir ut. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere hvor en bokanbefaling kommer fra når den kommer i form av det sammensuriet av privat og offentlig, personlig og profesjonelt, som betinger sosiale medier.
  • Krøger kritiserte Cappelen Damm spesielt og forlagsbransjen generelt for å gi større og større plass til chick lit og kiosklitteratur, samtidig som de pakket den inn i stive permer og dermed solgte den som noe annet enn det den er.

If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it probably is a duck

Heger mener altså at Krøger dummer seg ut når hun uttaler seg om bøker hun ikke har lest. Men gjør hun egentlig det? Når man har lest et visst antall bøker så begynner man å se mønstre. Det gjør vi alle, det er jeg banna bein sikker på. Etterhvert som en har lest en haug med bøker, og stadig vekk presenteres for nye hauger med bøker som noen sier at du bør lese, så utvikler man strategier for å velge hvilke bøker en har lyst til å bruke tiden sin på, og hvilke man forbigår i stillhet. Utifra forfatternavn, forlag, cover, hvem som omtaler boka og hva de sier, så kan en danne seg et bilde av hvordan en bok er, hva en kan forvente. Det er sånn vi velger hva vi skal lese.

Så, hvilken info har jeg om John Erik Riley? Her fra forlagets (Tiden) presentasjon av Heimdal, California:

Den norskamerikanske kjendiskokken Balder Mehamn får plutselig et spektakulært sammenbrudd på direkteoverført tv. Sammenbruddet fører til at han delvis mister hukommelsen. Mens debatten om hans kulturpersonlighet og matfilosofi raser i mediene, stenger Balder seg inne i leiligheten sin og forsøker å rekonstruere livet sitt ut fra brokker av minner, og en mengde saker han finner om seg selv på nettet. Hvem er egentlig Balder Mehamn, og hva har skjedd med ham? Historien som avdekkes er mer dramatisk og sammensatt enn man først skulle tro. […]

Gjennom en rekke sprang i tid, rom, sjanger og stil sneier den innom californisk motkultur, amerikansk arbeiderklasse og moderne økosofisk tenking. Vi får innblikk i gamle terrorbevegelser, Battlestar Gallactica, seksuelle eskapader, fotoutflukter, slalåmturer i ørkenen, Pro-Ana slanketips
og levereglene til VHEMT.

Åkej, nok en mann i midtlivskrise, altså. Jeg har en følelse av at jeg har lest om det før. Jeg har en følelse av at dette er akkurat den samme problemstillingen som allerede har blitt bearbeidet i en stor porsjon av vestens litteratur med langt mer interessant resultat. Jeg ser for meg at Riley er nok en «stor mannlig forfatter» in the making, som skriver om det han anser som store mannlige ting. I litterær sammenheng er ikke en mann i livskrise mer originalt bare fordi det skjer med en kjendis og deler av historien utspiller seg i California. Hvis jeg plusser sammen forlagets omtale med anmeldelser i andre aviser, og ganger det hele med Rileys twitterfeed, som er en studie i professjonell hyggelighet og småpinlige samtaler mellom unge fremadstormende menn med stort oppmerksomhetsbehov, så får jeg til svar en hel masse kvekking. Konklusjonen blir at det her er snakk om en and, og jeg liker ikke and. Det smaker ikke godt. Med andre ord, det er høyst usannsynlig at jeg kommer til å lese denne boka.

Rumpe

Luremus forsvant litt oppi denne debatten, selv om den senere ble anmeldt i Dagbladet av den selvsamme Krøger. Hun konkluderer med at den er lett og grei, men har ikke nok temperatur til å være interessant. Igjen hører jeg det kvekker i det fjerne. Var det ikke akkurat det jeg trodde? Selv om boka presenteres i stive seriøse permer så går den likevel der og vagger med fjær og svømmeføtter. For hvor ofte leser jeg egentlig bøker som rocker sokkene mine når jeg på forhånd hadde inntrykk av at de ikke var verdt tiden? Det har skjedd at jeg har elsket bøker jeg på forhånd ikke visste noenting om, og det har skjedd at jeg virkelig har mislikt bøker jeg på forhånd trodde var gode. Men det har aldri skjedd at jeg på forhånd har trodd en bok skulle være skikkelig dårlig, og så viste det seg at den var veldig bra. Såpass god er jeg, og de fleste andre som leser mye, til å orientere oss i det havet av informasjon om litteratur vi hele tiden presenteres for.

Moralen er, livet er for kort til å lese bøker som antageligvis ikke er interessante. Man trenger ikke å smake på anda for å vite at det er en and. Jeg har spist and før og kjenner smaken. Jeg trenger ikke bruke tid på å skyte, ribbe og tilberede den for å vite at jeg ikke liker den. Jeg vil heller bruke tiden min på storfe, eller kanskje mechoui-marinerte lammelår. And er og blir and, og rumpe er og blir rumpe. Og hvis det er ræv på forsiden av boka, så er sjansen stor for at den også er ræva inni.

5 kommentarer om “The Duck Test

  1. Du glemte det aller aller viktigste når det kommer til Heimdal California (mitt yndede eksempel i alt som ska eksemplifiseres med bok, eg, tror du bokbloggene hadde fortsatt sin jakt på gratiseksemplar hvis HC var obligatorisk, – nå sender vi HC til alle dere, må leses, blogges og vil deretter holde deg varm hele vinteren – )
    – for det du glemte var størrelsen.
    – og den enorme egoet som må til for å banke ut ei bok på 100000 sider.
    haha, see me, jeg tar alle knausene i ett og samme bind, og alle vil lese og elske
    me, me, me

    Som du hører har jeg heller ikke lest og er kan såvidt rette ryggen pga alle fordommene.

    (Krøger/Cappelen debatten er underholdning på høyt plan, vil ha mer)

    1. Hahahha, ja, HC er jo enorm. Som et helt testamente. Moro hvis den fungerte som inngangsporten til leseeksemplarer for bokbloggere: “Kommer du deg gjennom denne så får du så mange bøker du vil“, liksom.

      Får se om det blir noe mer debattreferering etterhvert, kanskje Mustafa Can-episoden hadde vært noe å skrive om? Der er det jo både sex, politikk, litteratur og forlagsblogging. Hva mer kan man ønske seg?

  2. Jeg syntes det mest nedslående med hele Luremus-debatten var at forlaget satte inn et så tungt skyts for å forsvare boken etter Krøgers uttalelser. Kanskje var det en tilfeldighet og at jeg fikk et feilaktig inntrykk siden det var første gangen jeg var innom forlagsbloggen, men at utgivelsen av boken ble forsvart gjennom hele tre innlegg av forlagets fremstående representanter syntes jeg var litt trist. Hvorfor mobiliserer de ikke artilleriet når det gjelder viktige litteraturdebatter?

    Og bare så det er sagt: Hvis man plasserer ei rompe på forsiden av ei bok og kaller den Luremus, forventer man virkelig at boken skal bli tatt seriøst?

    Likevel synes jeg Krøger fortjente pes for anmeldelsen av Heimdal California. Ikke fordi hun slaktet boken, men fordi hun ikke argumenterte for slakten. Jeg har lest den tre ganger (anmeldelsen, altså, ikke boken) og skjønner fortsatt ikke hvorfor hun mente den var så dårlig. Man bør kunne forvente seg bedre begrunnelser når konklusjonen er så beinhard. Men Hegers tankerekke var festlig: «Alle andre anmeldere mener jo at boken er kjempegod, så hvis du mener noe annet, må det være du som tar feil.» Da vet vi det. Flertallet har alltid rett.

    Jeg mener å huske at denne typen argumentasjon/logikk var tema for utallige forelesninger på ex.phil. Kanskje på tide med et repetisjonskurs?

    1. Det jeg merker når jeg skriver anmeldelser selv er at det ikke alltid er plass til argumentasjon. Dvs, når jeg leser og skal vurdere en bok, så er det som regel en del analyser og begrunnelser som surrer rundt oppi hodet mitt, men det er ikke alltid at disse får plass i teksten jeg skal skrive. Noen ganger fordi tankene blir så kompliserte at det ikke er verdt å bruke masse plass på dem, og andre ganger fordi de bare blir kjedelige å lese om. Og sånne ting tror jeg spesielt kan gi seg utslag når man skriver for en avis som Dagbladet, for der er det virkelig ikke plass til dyptpløyende analyser og begrunnelser. Ikke dermed sagt at Krøger har rett, men jeg tror bare at det ligger mer bak vurderingen enn det som kommer frem i anmeldelsen.

      Når det gjelder mobiliseringen av skyts, så er jeg så enig så enig!

      Datt forresten inn et par innlegg i reader’en min idag om blogging, forlag og sosiale medier:
      http://undreverset.wordpress.com/2011/07/14/gullkorn-om-hodelos-kompetansejakt/
      http://bokelskerinne.blogspot.com/2011/07/blogger-og-forlag-3-cappelen-damm.html
      Interessant lesning!

  3. Jeg tviler ikke på at hun hadde sine grunner til å konkludere som hun gjorde. Poenget mitt var bare at hun ikke begrunner konklusjonen med noe, annet enn at boken er for lang og gjentar seg selv. Når man har så lite plass til rådighet som i en avis, må man jo prioritere nøye hva man skal fokusere på. At en anmelder da bruker så mye plass på å formulere hvor dårlig boken er på bekostning av begrunnelsen, synes jeg er dårlig prioritering. Det er lite konstruktivt og særdeles lite informativt for leseren. Som (kritisk) leser spør jeg meg da hvorfor i alle dager jeg skal stole på hennes vurdering, når den for meg fremstår som rent subjektiv (sannsynligvis uten å være det). Men hun rodde seg tørrskodd i land med Luremus-anmeldelsen, det skal hun ha. For øvrig skal en bok være jævlig interessant for å kunne forsvare et sideantall som nærmer seg 100000. Kanskje det kunne vært innfallsvinkelen til anmeldelsen hennes? 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s