Karl Ove Knausgård – Min kamp 5

Når jeg nå er ferdig med bok nummer fem i denne serien, sitter jeg med det samme inntrykket som jeg gjorde etter å ha lest både Bok 3 og 4. Alle tre er ålreit underholdning og har mange morsomme anekdoter og mye man kan kjenne seg igjen i fra barndom, ungdom og som ung voksen. Men jeg stiller meg fortsatt de samme spørsmålene: Har Knaus egentlig sagt noe virkelig interessant siden han skrev om å være småbarnsfar i Bok 2? Kan dette virkelig kalles god litteratur?

Bok 5 tar for seg Knausgårds tid som student i Bergen. Vi følger ham fra han begynner på Skrivekunstakademiet som naiv nittenåring, via litteratur- og kunsthistoriestudier på Universitetet i Bergen, bijobber i psykiatrien og en sløv tilværelse som sivilarbeider, helt til han flytter derifra i begynnelsen av tredveårene. Handlingen er strukturert rundt tre forskjellige jenter: Ingvild, Gunvor og Tonje.

Ingvild – den han aldri fikk

I starten av romanen har han nettopp møtt Ingvild. De flytter samtidig til Bergen for å studere og Karl Ove er hodestups forelsket. Ingvild virker også som om hun er ganske fascinert av ham, men etter et par ganske flaue møter dem imellom ender hun opp med å avvise ham til fordel for broren hans Yngve. (Seriøst? Er det mulig? Jeg trodde menn liksom skulle ha en sånn «bro code»-greie som gjør at de aldri tar hverandres damer? Også broren, da! Neinei, Yngve, ikke bra!)

Karl Oves tid på Skrivekunstakademiet følger omtrent samme progresjon som forholdet til Ingvild. I begynnelsen er han entusiastisk og stolt over å gå der, men han får en del dårlige tilbakemeldinger fra lærere og medelever sånn at han raskt mister noe av gløden:

det var mange klisjéer og stereotypier, ja, for [Trudes] del var det så mange at det nesten ble uleselig […]. Det samme ble sagt hver gang, litt høflig ros for syns skyld, som at det var levende fortalt, før de sa at det var klisjéfylt, stereotypt, kanskje litt umodent.

Han får mindre og mindre selvtillit og begynner å skulke timene. Etter det fordriver han stort sett tiden med plater, fyll og runking. Han spiller også i band med broren, og det de kommer opp med når de skal navngi seg selv blir for meg høydepunktet i denne delen av boka: De er innom Mao, Di Derrida-da, Holokaustisk soda, Etnisk rensekrem og Finn Iunker og sjøflyene, før de velger det herlig pretensiøse Kafkatrakterne.

Gunvor – krykken

Når Karl Ove endelig gir opp drømmene om Ingvild, møter han trygge og snille Gunvor. Forholdet varer i fire år, og de flytter sammen etterhvert. I denne perioden studerer Karl Ove litteraturvitenskap på universitetet samtidig som han fortsatt prøver å skrive noe som kan utgis. Han får det ikke til, og selvtilliten krymper ytterligere. Tilsynelatende er det ene og alene Gunvors fortjeneste at Karl Ove ikke går fullstendig i bånn i denne perioden, men det virker likevel som om han forstår ganske tidlig i forholdet at det ikke kommer til å vare.

Selv om Karl Ove ennå ikke får til å skrive skjønnlitteratur, gjør han det relativt skarpt som anmelder. Beskrivelsen hans av Stig Sæterbakkens skrivemåte er en perle:

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet […]. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det.

Ja! Det er akkurat sånn Sæterbakken skriver! Synd Knausgård endte opp med å stryke det…

Tonje – den forsmådde eksen

Når Karl Ove blir sammen med Tonje er han på vei til å oppgi forfatterdrømmen og forsone seg med at det er akademiker han skal bli. Nesten ved et tilfelle kommer han likevel i kontakt med et forlag og klarer for første gang å utvikle noe som ligner på en personlig fortellerstemme. Når hans første roman Ute av verden blir utgitt sitter han likevel igjen med en følelse av «var dette alt?» og ting skrur seg til, både i forbindelse med skrivingen og Tonje.

Karl Ove har igjen en lang periode hvor han ikke får til å skrive, og siden er han utro og blir beskyldt for voldtekt. Selvtilliten synker om mulig enda noen hakk, så når faren hans dør like etterpå, tar han endelig et valg: Han skal bli et godt menneske! Å bli et godt menneske innebærer imidlertid å reise fra Tonje, så han drar derfor først ut på en øy i havgapet for å tenke, og reiser deretter til Sverige. Det som skjer siden er allerede inngående beskrevet i Bok 1.

Klisjéfylt, stereotypt og kanskje litt umodent

Hadde denne historien blitt presentert som en rekke innlegg på en blogg Knausgård skrev om sitt eget liv, så hadde jeg kjøpt det. Glatt. Hendelsene han gjengir er lette å kjenne seg igjen i for alle som har tilbragt litt tid i et studentmiljø; her er studentfester og småkriminelle handlinger begått i fylla, bandstarting, jenteproblemer og eksistensiell angst. Alle ting jeg, og mange med meg, kan identifisere oss med og tenke tilbake på med nostalgiske knis og fnis.

Men dette er ikke en blogg. Det er en roman utgitt i (snart) seks bind. Det er flere tusen sider innbundet og utstyrt med smussomslag, og jeg merker at jeg sliter litt med å akseptere premisset her. Hva er det egentlig som er så interessant i disse bøkene? Det er iallefall ikke de sterke observasjonene og beskrivelsene av Livet. Når et nytt menneske introduseres i fortellingen er fremstillingene nærmest komiske i sin mangel på noe annet enn komplett overfladiske iakttagelser. Som når Karl Ove møter Irene, ei jente han har sommerjobb ilag med:

Hun var lang og slank, hadde lyst, kortklippet hår, blå øyne, høye kinnben. Hun var vakker på den kjølige måten jeg alltid hadde blitt tiltrukket av.

Var det noen som sa kiosklitteratur? Dette holder da virkelig ikke mål? Litterært sett? Og han sier det jo egentlig selv, eller lærerne og medelevene hans på Skrivekunstakademiet sier det: prosaen er platt, fortellingen kommer aldri inn under overflaten, han utnytter ikke stoffet godt nok.

Stiv prosa

Det er ikke det at Knausgård ikke har noe å skrive om. Etter gjengivelsen å dømme så hadde unge Karl Ove nok å stri med og kunne sikkert hatt godt av en real omgang med samtaleterapi. Han har helt klart opplevelser som mange kan identifisere seg med, inkludert meg, samtidig som jeg tror at disse opplevelsene er hakket drøyere enn den jevne borgerlige leser sine, og at de derfor aktiverer skandalehungeren i oss. For det er ikke den store litteraturen vi er ute etter når vi leser Knaus. Det er ham. Det er fortellingene om kjærestene, forfatterambisjonene og den kontrollerende faren.

Men hva er det da som rettferdiggjør å utgi dette i romanform og ikke på en emoblogg eller som føljetong i KK (og da mener jeg ikke Klassekampen)? For Knausgård setter aldri opplevelsene sine inn i noen større sammenheng. Fortellerstemmen er så nær på unge Karl Ove at vi aldri ser noe mer enn det han ser, eller opplever noe annet enn det han opplever. Det finnes ingen distanse mellom den over førti år gamle fortelleren og den tyve år gamle hovedpersonen. Fortelleren Knausgård ser aldri unge Karl Ove på avstand og sier noe om ham som den voksne fortelleren han er, han holder seg tett på. Så tett faktisk, at jeg sitter der og lurer på om den førti år gamle Knausgård i det hele tatt har modnet siden han var tjue.

Hadde jeg vært seksten, og synes at det var kjempegøy med fortellinger om fyll, fester og å spille i band, så hadde jeg sikkert digga denne boka. Men jeg er tredve, og jeg forventer mer enn en tabloid gjengivelse av studentlivet i Bergen. Jeg forventer litteratur! Jeg forventer at forfatteren skal fortelle meg noe jeg ikke visste fra før, noe som belyser livet hans (eller mitt) på en interessant måte. Og det har han ikke gjort siden noen spredte passasjer i Bok 2.

Hvis Sæterbakkens prosa var en kjempekuk, så er Knausgårds et samleie med for tidlig avgang. Min Kamp er som en penis som står og pulserer av lyst, men som får utløsning etter en tre-fire jokk. (Et problem han faktisk sliter med i begynnelsen av Bok 5) Han fyrte av alt det litterære kruttet i Bok 1 og 2, og nå ligger han bare og rugger frem og tilbake for å dekke over at han ikke har annet å komme med enn en kiosklitteraturlignende beretning om damene sine. Han slår imidlertid Sæterbakken, det skal han ha, for mens Stig aldri blir helt stiv så får iallefall Knausgård pult. Om enn bare såvidt.

14 kommentarer om “Karl Ove Knausgård – Min kamp 5

  1. Glimrende! Jeg krymper meg på Knausgårds vegne, og fikk – om mulig – enda mindre lyst til å lese bøkene. I stedet gleder jeg meg til dommen din over sjette bind.

    1. Haha, Anja! Men det skal sies at bind 1 har en del gode ting i seg. Problemet er bare at hvis man først begynner, så må man lissom lese alle (iallefall jeg, som bare måå lese ferdig alle bøker og serier jeg starter på). Og da har man det gående…

  2. Jeg,
    mener at alle burde lese Knausgård, om ikke annet enn at det er et fenomen, eller var, siden de fleste nå ser ut til å ha minstet interessen. – de årene alle leste Knaus, alle hypet Knaus, alle disset Knaus. Og om det har relevans og interesse? Bare det faktum at vi fortsetter å lese forsvarer alle bindene.
    – og for ettertiden – et snapshot fra reality generasjonen.
    Det finnes ikke noe perspektiv der, alt er nært, sært og tett på.
    Alt like viktig.

    & Line, har du ikke lest Knausgård (gaaasp)

    1. Ja, ikkesant? Jeg mener også at som fenomen er det ganske interessant. Jeg har jo lest hele fem bind, det ville jeg jo ikke gjort hvis jeg på forhånd hadde avskrevet det som tull. Bare så synd at det kommer til kort som litteratur.

  3. Läser med ett leende – vilken text du skriver! Lysande! Och då har jag skarpt gillat band 1 & 2 (som kommit på svenska) och läst på gränsen till besatthet. Nu dämpar jag min längtan efter kommande knausar. Det känns nästan lite skönt.

    1. Hå hå, min interesse har vedvart selv om kvaliteten har sunket. Det er som tabloidpressen, jeg vil alltid ha enda litt mer informasjon. Samme hvor liten og ubetydelig den er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s